Herold

Sandefjord kartlegger – men hvordan hånderer vi det ?

Kommunedirektøren legger nå frem en omfattende sak om ungt utenforskap, som behandles i kommunestyret 21.mai, etter å ha vært behandlet i relevante hovedutvalg og formannskapet. Ambisjonen er god: å gi oversikt over tiltak og innsats rettet mot barn og unge. Problemet er bare at saken i liten grad gir svar på det innbyggerne og vi politikere faktisk trenger:hva virker – og hva virker ikke?

Dokumentet er rikt på beskrivelser, grafer og kategoriseringer. Vi får vite at kommunen har «en bred og variert tiltaksvifte», og at arbeidet er «komplekst» og «tverrfaglig». Men når kommunedirektøren selv slår fast at det ikke finnes grunnlag for å vurdere om ressursbruken er riktig, eller om tiltakene faktisk bidrar til å redusere utenforskap, bør varsellampene blinke.

For hva er da egentlig hensikten med saken?som vi forøvrig har bedt om.

Kommunen vår ligger over landsgjennomsnittet i ungt utenforskap – særlig i aldersgruppen 20–29 år. Samtidig erkjenner administrasjonen at de ikke kan si hvilke tiltak som har effekt. Da holder det ikke å presentere en katalog over aktiviteter. Vår oppgave er ikke å administrere de sammensatte utfordringene, men å prioritere innenfor dem.

Særlig problematisk er det at en stor del av utenforskapet havner i kategorien «ukjent». Det betyr i praksis at vi ikke vet hva disse ungdommene gjør, eller hvorfor de faller utenfor. Likevel bygges store deler av analysen og soversikten over tiltak på et datagrunnlag som beskrives som usikkert. Da risikerer vi å planlegge tiltak i blinde.

Det pekes på behov for «ytterligere kartlegging», «faseinndeling» og «bedre beslutningsgrunnlag». Men ungdom som faller utenfor, har ikke tid til flere runder med interne prosesser. De trenger tiltak som treffer – nå.

Det er positivt at administrasjonen erkjenner at utenforskap har sammensatte årsaker, og at innsatsen må være helhetlig. Men nettopp derfor blir det enda viktigere å stille krav til tydelig prioritering og effektmåling. Uten det risikerer vi å bruke betydelige ressurser uten å oppnå reell endring.

Denne saken burde vært starten på en politisk diskusjon om retning og prioriteringer. I stedet fremstår den som en administrativ statusrapport med begrenset beslutningsverdi.

Kommunen vår trenger mer enn oversikt. Vi trenger politisk mot til å velge, prioritere og evaluere – også når det innebærer å avslutte tiltak som ikke virker. Det krever imidlertid et kunnskapsgrunlag, med vilje til anbefalinger, fra administrasjonen, som det er mulig å ta stilling til.

Hvis ikke, vil vi også i årene fremover kunne lese nye rapporter som dokumenterer det samme: at utenforskapet består.