Den digitale bunkeren: Hvem tar ansvaret for ytringsfriheten?
Plus
Det kreves av og til bare ett ubehagelig spÞrsmÄl for Ä ryste de mektigste.
Da Indias statsminister Narendra Modi nylig besÞkte Norge, valgte Dagsavisen-kommentator Helle Lyng Svendsen Ä gjÞre nÞyaktig det en uavhengig presse skal gjÞre. I det statslederne var pÄ vei ut av rommet, ropte hun: «Modi, hvorfor svarer du ikke pÄ spÞrsmÄl fra verdens frieste presse?»
Den 75 Är gamle statsministeren tuslet rolig ut og lot spÞrsmÄlet henge ubesvart i luften.
Men den egentlige reaksjonen kom ikke fra New Delhi. Den kom lynraskt fra Silicon Valley â og bĂžr bekymre lesere i Sandefjord sĂ„vel som resten av verden.
Kort tid etter at videoopptrinnet gikk viralt med over ti millioner visninger pÄ X, opplevde Svendsen at hun mistet tilgangen til sine egne profiler pÄ Facebook og Instagram, skriver Nettavisen. Den ansiktslÞse tech-giganten Meta kvitterte med en iskald, automatisert beskjed pÄ skjermen: «Vi har suspendert kontoen din (...) 180 dager igjen til Ä anke avgjÞrelsen».
Her stÄr vi overfor et dypt ubehagelig demokratisk paradoks. Norge troner Þverst pÄ den internasjonale pressefrihetsindeksen. Likevel opplever en norsk kommentator at sinte, utenlandske nett-troll og ugjennomtrengelige algoritmer i praksis kan kneble og stenge henne ute fra det digitale torget over natten. Og hva gjÞr plattformeieren Mark Zuckerberg? Han svarer med ÞredÞvende, ansiktslÞs stillhet. Meta har som vanlig valgt Ä ikke besvare pressens henvendelser om saken.
Det er akkurat her forskjellen pÄ et ekte redaktÞransvar og algoritmestyrt eskapisme blir sÄ grell.Som avisredaktÞr mÄ jeg stÄ til ansvar for hvert eneste ord vi trykker.Vi mÄ ta telefonen nÄr leserne ringer, forholde oss til spilleregler og tÄle kritikken ansikt til ansikt. I Metas milliardimperium finnes det ingen redaktÞr du kan stille til veggs. Du blir i stedet henvist til en digital kjeller der du kan krangle med en robot i 180 dager.
Denne fundamentale vegringen mot Ä ta samfunnsansvar stikker dypt i teknologitoppen. Mens plattformene deres tjener svimlende summer pÄ verktÞy som sprer desinformasjon, undergraver demokratier og har spilt rystende roller i internasjonale kriser som folkemordet i Myanmar, er milliardÊrene selv travelt opptatt med Ä forberede sin egen flukt.
Zuckerberg har helt siden 2014 bygget pÄ et enormt, strengt bevoktet og taushetsbelagt kompleks pÄ Hawaii-Þya Kauai. Her har han konstruert et underjordisk tilfluktsrom pÄ over 5000 kvadratfot, fullstendig rustet med egne energi- og matforsyninger. Konfrontert med ryktene om at han prepper for dommedag, avfeier han det glatt og hevder at det underjordiske anlegget «bare er et lite tilfluktsrom, det er som en kjeller».
Mektige teknologimilliardĂŠrer elsker ubesvarte spĂžrsmĂ„l â sĂŠrlig spĂžrsmĂ„l om hvordan de pĂ„virker samfunnet for Ă„ tjene penger. Den mĂžrke ironien er til Ă„ ta og fĂžle pĂ„: De skaper digitale systemer som destabiliserer den offentlige samtalen for oss andre, fĂžr de isolerer seg fysisk fra de potensielle konsekvensene. De gjemmer seg bak en ugjennomtrengelig digital bunker av algoritmer nĂ„r journalister krever svar, og de bygger seg en luksuriĂžs fysisk bunker pĂ„ Hawaii for Ă„ rĂžmme unna nĂ„r verden brenner.
Mark Zuckerberg bygger en enorm bunker pÄ Hawaii for Ä rÞmme med alle sine.
SpÞrsmÄlet vi andre bÞr stille oss, er om den offentlige samtalen overlever ham.