Herold

Du har lest og hørt det tusen ganger før. Sannsynligvis er du møkklei kronikker som denne. Likevel må det sies, endog ropes med rungende røst, gang etter gang: Naturen, vårt opphav og grunnlag, forsvinner på vår vakt. Med det går også en essensiell bit av oss selv tapt.

Vi trenger «det andre», det som er vesensforskjellig fra oss selv, for å forstå hvem vi er i det store bildet. Vi klarer oss ikke uten irriterende hakkespett og taletrengt svarttrost. Barkbiller og grøftekantblomster. Særlig behøver vi naturens øredøvende stillhet å søke tilflukt i. Når høyhastighetshverdagen i millionbyenes støykjerner overbelaster oss, fysisk og psykisk, er skogen, vidda og kysten kilder til rekreasjon og helbredelse.

Det er nettopp dét. Vi blir hele igjen og gjenskaper oss selv ved å være i naturen. Dette gjør tapet av den så uutholdelig. Skiftet fra nærvær til fravær er noe vi erfarer. Skjønt ikke alle legger merke til at det blir mindre av dennesoppen eller disseinsektene fra sommer til sommer, kan det plutselig være at man, i et øyeblikks klarhet, kjenner den rystende kontrasten mellom før og nå.

Forskere, kunstnere og aktivister har de seneste årene forsøkt å ordfeste og uttrykke – med dans, musikk, bilder og andre virkemidler – hvilke følelser som oppstår i kjølvannet av naturtap. Vi mennesker er aktive vesener, i bevegelse og i stand til å bli beveget av noe utenfor oss selv. Det er på bakgrunn av vår mottakelighet at tilstander som økologisk sorg, sinne og vemod tenner til. Disse emosjonene stammer alle fra en underliggende økokjærlighet, som filosof Odin Lysaker har skrevet inngående om. Økokjærligheten er, blant mye annet, en glede over havets mektige krefter, fuglenes fargerike fjærpryd og de krokbøyde trærne som ligner gamle gubber.

Synet av et hogstfelt der det pleide å være artsrik eikeskog, vil derfor ramme oss. Et glissent vann der det før bugnet med gjedde, påvirker selv den mest hardbarkede hobbyfiskeren. Det er en ubrytelig forbindelse vi her merker at tynnslites. Og revner denne tråden, mister vi ikke bare steder å «lade batteriene» i. Vi mister praksiser og ritualer intimt knyttet opp mot naturens pålitelige sykluser. Historie, kunnskap og kultur går med i dragsuget. Viktigst av alt er at vi mister det mer-enn-menneskelige, skapninger og fenomener som utfolder seg uavhengig av oss. Vesener som i sin hemmelighetsfulle væremåte fyller våre liv med magi og mening.

Forstår vi hva som skjer i denne menneskets tidsalder? Det åpenbare og dels trivielle svaret er nei. Krisen er for stor, dens virkninger for sterke, til at vi evner og tåler å ta den innover oss. Like fullt merker vi effektene av den på kroppen. Vi er rastløse, oppjagede, klarer ikke slappe av ordentlig. Aldri finner vi hvilepulsen. Med salige Thomas Hylland Eriksens begrep er vi fanget av øyeblikkets tyranni. Alt må gå fortere enn svint, slik at vi aldri får et millisekunds mulighet til å tenke på hva som foregår omkring oss.

Med det sagt: Det er mitt ønske at alle ofrer naturkrisen mer enn blott en tanke. Mer enn et engangsbeløp til en dyrevernsorganisasjon. Om ikke for sin egen del, så for andres. Først og fremst gjelder det for naturens egen del. Naturen er utstyrt med en egenverdi som ikke kan reduseres til ren nytte. Gaupen har krav på å leve et gaupeliv uavhengig av hva vi kan bruke den til.

Samtidig må vi ha blikk for våre menneskelige etterkommere, som skal overta en klode preget av foreldre- og besteforeldregenerasjonenes forbruksfest. En planet som sliter med å komme seg til hektene etter tiår med skruppelløs overutnyttelse. Uansett hvor ukomfortabelt det måtte være, er det dette ubehaget vi må oppsøke. Det er her, i smerten, at vi på skjellsettende vis aner konturene av den livsoppnøstingen vi – verdens rikeste – begår i denne krisenes epoke.

Ikke minst må vi vise at vi er fly forbanna på dem med hendene på rattet, som mot bedre vitende og på tross av klimaforskernes advarsler tviholder på gårsdagens politikk som fremtidens løsning – en fremtid som ser like mørk ut som oljen vi pumper opp. Derfor sier jeg: Menneske, søk det vonde og vanskelige, av hensyn til den vidunderlige naturen som nå risikerer å forsvinne. For oss, for etterslekten, for dyrene og for evig.