Herold

Norges forhold til vår egen våpenindustri har vært preget av taushet. Et nytt forskningssamarbeid med Mjøsmuseet kan lære oss om internasjonal storpolitikk og lokale miljøødeleggelser.

Mange bedrifter og næringer omtales ofte i romantiske former som «industrieventyr». Norsk våpenindustri har derimot blitt forbigått i stillhet. Og det kan være like greit, kan man mene. Hvorfor skal vi snakke så høyt om en industri som produserer produkter som skal ødelegge og drepe?

I disse dager starter et nytt forskningsprosjekt om ammunisjonsindustriens kulturarv i Raufoss. Arbeidet er finansiert av Norges forskningsråd.

Hvorfor gjør vi det, og hvorfor er ammunisjonsindustriens omstridte historie noe å grave i? Bare fordi noe er omstridt eller kontroversielt, betyr det ikke at det er best å la det ligge. Tvert imot. Mange hendelser i den siste tiden har gjort denne stillhetskulturen uholdbar.

Avsløringene av omfanget av dumpingen i Mjøsa har vist hvor omfattende de lokale konsekvensene av industrien kan bli. Samtidig har europeisk opprustning og ikke minst krigen i Ukraina vist hvor viktig ammunisjonsindustrien kan være. Både økonomisk for Mjøsregionen, men også for norsk og europeisk forsvarsevne.

Raufoss industrimuseum er en gylden mulighet til å ta den omstridte kulturarven frem i lyset. Og det er her interessene til historikerne ved NTNU og Mjøsmuseet møtes. For å forbedre utstillingene på museet trengs det også ny forskning, et arbeid som også er forankret gjennom Oppdrag Mjøsa ved NTNU Gjøvik.

Mjøsmuseet sitter på unikt arkiv. Her er det tusenvis av dokumenter, brev, fotografier og gjenstander fra Raufoss ammunisjonsfabrikker. NTNU vil nå forske på dette materialet langt utover det museet har ressurser til i dag.

I tillegg gir samarbeidet historikerne på NTNU en mulighet til å nå direkte ut til et større publikum.

For å ha en nasjonal rustningsindustri som har kapasitet nok til å være til nytte i krig og krise, så må den også kunne produsere og selge i fredstid. Hvordan en løser dette er et av de sentrale dilemmaene i norsk forsvarsindustri.

Eksemplene er mange:

• Norske myndigheter valgte å dumpe enorme mengder tysk overskuddsammunisjon etter krigen, istedenfor å beholde eller gjenvinne den. Dette ble gjort av hensyn til sikkerheten til norske arbeidere. Også ønsket om å gjøre Europa uavhengig av tysk rustningsindustri var viktig.

• På Cuba gjennomførte general Batista militærkupp i 1952. Med støtte fra USA ville han bekjempe kommunismen på øya. Raufoss ammunisjonsfabrikk lånte ammunisjon fra Forsvarets lagre for å selge til Batista. Begrunnelsen var at selskapet trengte omsetningen for å unngå hundrevis av oppsigelser. Dette gikk på tvers av norske regler for våpeneksport. Ammunisjonen var også betalt av amerikanske skattebetalere, som satt norske myndigheter i forlegenhet.

• Raufoss ASA trengte nye samarbeidspartnere etter den kalde krigen, men fryktet å bli et underbruk av en større partner. Løsningen ble en fusjon med ammunisjonsprodusenter i Sverige og Finland. Altså land utenfor NATO, som hadde vært hjørnesteinen i norsk rustningsplanlegging siden etterkrigstiden.

Samtidig handler ikke prosjektet kun om å forstå historien, men også hvordan den best kan formidles. Som en del av prosjektet vil også masterstudenter fra NTNU ha praksis hos Mjøsmuseet. De vil se hvordan vi kan bevare og formidle en omstridt industriarv på en god måte. Her har vi også inngått samarbeid med Vestre Toten kommune om hvordan slike ting ivaretas i kommunens bygningsvern.

Arbeidet har budsjett på 6,8 millioner kroner. Det skal pågå fram til 2030.

Målet vårt er ikke å fordømme, fordumme eller forskjønne. Snarere ønsker vi å gi et tydelig bilde på avveiningene som følger med en nasjonal rustningsindustri. Med det håper vi å bidra til en mer åpen og informert samtale om våpenindustriens fortid, nåtid og fremtid.