Herold

Nervøsiteten meldte seg allerede da jeg sendte inn svarskjema til skolen med et: «Ja», hun skal gå i barnetoget.

(Avisa Oslo): I oppveksten husker jeg stappfulle T-banevogner og hvor stas det var å vinke til kongefamilien, da jeg gikk i barnetoget med Tiurleiken skole på Romsås.

Men også virvar og bekymring for å finne mamma da toget var slutt og vi skulle hentes.

I år var første gang datteren min skulle gå i barnetoget med Ekeberg skole.

Et sabla kaos?

Selvfølgelig skulle jeg til byen for å se på, og jeg forventet helt ærlig at det skulle bli et sabla kaos å komme seg fram og tilbake, og finne riktig unge på hentestedet.

Det som faktisk skjedde sjokkerte meg. La meg fortelle.

Før flaggheising på skolen var det sendt ut tydelige oppstillingsplasser, og klassene sto samlet før de marsjerte til busser til Myntgata, der barnetoget startet. Vi hadde også fått kart over hvor vi skulle hente barna: Plass 1b i Tordenskioldsgate.

Min største bekymring var å rekke tilbake til møteplassen etter å ha sett på barnetoget.

Bekymring to: Kom vi til å se henne og klassen når de går forbi?

Kom ikke med på bussen

Det startet med at bussen var så stappfull at vi ikke kom med, selv om vi hadde slått sammen reisevogna til lillebror. Vi tok beina fatt.

Ved Middelalderparken fikk vi plass og hoppet inn. Der overhørte jeg en som sa: «Mamma var lærer og hun hatet 17. mai!». Jeg tenkte: «Fy fader, for en grinebiter!», men også: «Hjelpe meg, dette kommer til å bli helt kaos.»

Vektere sto klare på perrongen

Klokka nærmet seg 10. På Jernbanetorget rundet vi en flaggborg som rigget seg opp, og gikk ned til perrongen. Cirka 10.30 hadde vi anslått at Ekeberg skole skulle gå forbi slottet, så vi hadde ikke så mye tid.

Det var ingen problem å få plass på T-banen, vi gikk av på Nationaltheatret lett som en plett! På perrongen sto det hyggelige vektere og loset oss i riktig retning. Vi gikk mot Spikersuppa til det kun var tre rader med folk langs gjerdet mot Karl Johans gate.

Der fant vi dessuten en blomsterkasse å stå på. Solgt! Her står vi.

Jeg kom raskt i prat med dem rundt oss, og jeg blir så stolt over byen og Oslo-folk! Nest etter: «Gratulerer med dagen!» gikk småpraten i: «Hvilket nummer er din skole i toget?». Da kunne vi rullere hvem som sto forrest ved gjerdet, slik at alle fikk orkesterplass for se sine barn.

Er det mulig, så utrolig fint. Jeg blir rørt av sånt! Slik gikk det til at jeg sto helt inntil gjerdet og kunne både vinke og ta bilder da min eldste datter gjorde sin debut i barnetoget.

Et logistisk underverk

Ok. Da var det den fryktede henteplassen som var neste hinder. Vi ruslet over Spikersuppa og lillebror klatret og lekte på veien. Vi fikk oss en is og plutselig var vi framme. Ikke noe kaos, ikke noe stress. Vi møtte andre foreldre og koste oss.

Mannen min rakk til og med å løpe og se barnetoget en gang til, mens de rundet ned mot Rådhusplassen. Jeg og lillebror tok imot en storesøster som hadde hatt livets beste opplevelse i barnetoget!

Vi spaserte nedover Rådhusgata og kjøpte en vaffel, før vi tok bussen opp til Ekebergskrenten igjen.

120 skoler gikk i barnetoget. Jeg bøyer meg i støvet for et så velsmurt maskineri og er så imponert over alle som stiller opp og gjør nasjonaldagen til en magisk dag. Tre ganger tre hurra for Oslo!