Herold

Nord-Norge har krafta. Vi har arealene. Vi har industrimulighetene. Likevel møter landsdelen en stengt dør. Statnett har satt nye reservasjoner til industriforbruk nord for Svartisen på vent. Begrunnelsen er at nettet ikke har kapasitet. Det er riktig. Men det er også resultatet av politiske prioriteringer gjennom flere tiår.

I flere tiårhar Statnett bygd strømnettet i Nord-Norge etter én forkvaklet logikk. Det bygges strømnett bare når behovet allerede er stort nok. Har etterspørselen vært lav, har også investeringene i strømnettet uteblitt. Derfor står store deler av Nord-Norge fortsatt med et strømnett som ikke er dimensjonert for vekst.

Problemet erat industri ikke etablerer seg der strømkapasiteten mangler. Ingen investerer milliarder i nye arbeidsplasser uten sikker tilgang på kraft. Dermed oppstår et klassisk høna-og-egget-problem. Statnett bygde ikke nett fordi det manglet industri, mens industrien uteblir nå fordi strømnettet ikke ble utbygd.

Reservasjonskøen viser at interessen for å etablere seg i nord er stor. Men uten nettkapasitet blir prosjektene stående på vent eller skrinlagt. Dermed kan manglende etableringer igjen brukes som argument for å ikke bygge nytt nett.

Det er akkurat dette vi ser nå. Statnett har satt nye reservasjoner til større industriforbruk nord for Svartisen på vent fordi nettet er fullt. Konsekvensen er at det grønne skiftet, nye industriprosjekt og andre kraftkrevende virksomheter ikke slipper til, selv om interessen og behovet er der.

Ingen bestrider at Statnett skal planlegge ansvarlig. Problemet er at modellen deres i praksis krever at veksten allerede må ha skjedd før infrastrukturen bygges ut. I Nord-Norge betyr det at strømnettet hele tiden kommer for sent eller aldri.

Energiministerenhar selv sagt at strømnettet i Norge har vært forsømt i flere tiår. Det er en viktig erkjennelse. Men i nord merker vi lite til at denne erkjennelsen følges opp med handling. Mens behovene øker fra industri, forsvar og befolkning, står Statnett igjen som den største flaskehalsen for utvikling i nord.

I praksis fårStatnett enorm innflytelse over hvor det skal være mulig å skape arbeidsplasser og hvor det skal bo folk. Det handler også om beredskap. Når kapasiteten mangler i Tromsø-regionen, stopper ikke bare enkeltprosjekter, men veksten som sådan stopper opp. Når Øst-Finnmark ikke kobles på et sterkere nett, begrenses mulighetene for ny industri. Når Ofoten blir en flaskehals, påvirker det hele landsdelen. Dette er ikke naturgitte begrensninger. Det er resultatet av prioriteringer gjort av Statnett over lang tid.

Som det er blitt påpekt i den nordnorske debatten, er kraftkrisen i nord både varslet og forutsigbar. Over tid har det vært kjent at behovene ville øke fra industri, fra befolkning og fra beredskap. Likevel har utbyggingen ikke holdt tritt. Det er ikke mangel på kunnskap som har skapt situasjonen. Det er mangel på handling fra Statnetts side.

Vi kan ikke fortsette med en modell der Statnett bygger nett først når etterspørselen er så høy at utviklingsmulighetene allerede er tapt. Vi må prioritere nettutbygging i nordområdene, legge til rette for framtidig industri og inkludere regional utvikling og beredskap i vurderingene.

Dette er ikke lenger bare et teknisk spørsmål. Det er politisk. Er det virkelig Statnett som skal avgjøre hvor det skal være mulig å skape industri og arbeidsplasser i Norge? Hvem har gitt dem den rollen? Hvem har vedtatt at utviklingen i Nord-Norge skal avgjøres av Statnett?

Når Statnett velger å ikke bygge ut nettet i nord, blir konsekvensen at nye etableringer uteblir. Og når etableringene uteblir, brukes det som begrunnelse for å ikke bygge nett. Slik får Statnett i praksis definere utviklingsmulighetene i en av Norges mest strategisk viktige regioner.

Nordområdene er ikke en utkant i norsk politikk. De er avgjørende for energi, beredskap, sikkerhet og framtidig verdiskaping. Likevel behandles vi som et område der vi skal vente på at utviklingen skal bevise seg selv før infrastrukturen kommer.

Nord-Norge har krafta. Men uten et nett som er bygget for framtida, blir den liggende ubrukt. Og når infrastrukturen uteblir, er det ikke mangel på ressurser som stopper utviklingen. Det er mangelen på vilje til å prioritere den. Det ansvaret er politisk.

Derfor krever Tromsø Senterparti følgende akuttiltak mens mer nett utbygges: