Herold

Lp-debatten vignett (øverst i alle debattinnlegg)

Jeg skriver dette som en forelder – men også som en voksen som oppriktig er både bekymret og sjokkert.

For hva er det vi egentlig er i ferd med å gjøre med 17. mai?

I år så jeg ungdom i 14–15-årsalderen som var tydelig beruset – allerede rundt barnetoget. Senere på kvelden samlet ved en barneskole i nærmiljøet. Med poser fra Vinmonopolet, cider i hånda og vapen ved siden av. Men det som gjorde sterkest inntrykk, var ikke bare alkoholen.

Det var likegyldigheten.

Ingen forsøk på å skjule noe. Ingen sjenanse. Ingen tegn til at dette var noe som egentlig ikke var greit. Det var som om det allerede var blitt helt normalt.

I år hørte jeg også om veldig mange ungdommer som hadde 17. mai-frokost.

Når ble det normalt at 14–15-åringer arrangerer «frokost» 17. mai? Dette er ikke nødvendigvis en etablert trend – men det er et tydelig tegn på hvordan voksen festkultur sprer seg nedover i aldersgruppene.

Når ble «champagnefrokost» og «dagsfylla» begreper også ungdomsskoleelever kjenner seg igjen i? Og kanskje viktigst: Når sluttet vi voksne å reagere?

For dette handler ikke bare om ungdom.

Det handler om oss.

Vi vet at sosiale medier og influensere setter standarder – og at ungdom lar seg påvirke. Men det er vi voksne som setter grensene. Eller lar være.

For samtidig som vi diskuterer dette, vet vi at bildet er sammensatt. Ungdom drikker generelt mindre enn før. Men de siste årene har utviklingen snudd noe. De som drikker, rapporterer oftere om beruselse og høyt konsum.

Det gjør ikke situasjonen mindre alvorlig. Kanskje tvert imot.

For det vi nå ser, er ikke nødvendigvis flere ungdommer som drikker sammenlignet med tidligere generasjoner – men en kultur der det å drikke framstår mer synlig, mer akseptert og mindre problematisk, også i stadig yngre alder.

Det handler ikke bare om lovverk.

Det handler også om holdninger.

Om ansvar. Om grenser. Om hvilke signaler vi gir – eller ikke gir.

Jeg sitter ikke med alle svarene. Jeg vet heller ikke om dette er et økende problem eller enkelttilfeller som tilfeldigvis ble synlige akkurat i år. Men jeg kjenner at dette ikke bare kan passere som «sånn har det blitt».

Spørsmålet er heller: Hva gjør vi med det?

Hvordan setter vi tydeligere grenser – uten å bare peke på ungdommen, men også se på oss selv? Hvordan snakker vi sammen som foreldre, slik at vi ikke står alene, men faktisk drar i samme retning? Og hvilken rolle skal skolen og lokalsamfunnet ta, når vi ser at holdningene er i endring?

For dette er ikke én familie eller én ungdomsgruppe sitt ansvar.

Det er vårt felles ansvar.

Kanskje handler det om å være tydeligere. Kanskje handler det om å være mer til stede. Kanskje handler det om å tørre å stille krav – også når det er ubehagelig.

Jeg vet ikke hva løsningen er. Men jeg vet at det starter med at vi tør å snakke om det. Hva slags 17. mai ønsker vi egentlig at barna våre skal vokse opp med – også om fem og ti år?