Herold

Hvem skal sette grenser for barna våre?

Innsynet i vold og trusler i altaskolen de siste tre årene gir et rystende bilde av elever som slår, sparker, spytter og lugger hvis de ikke får det som de vil.

Eksemplene viser ikke bare foreldre som svikter og et lovverk som fratar læreren autoritet, de viser et helt samfunn på ville veier.

Å sette barn til verden er livets største forpliktelse. Som forelder binder du deg til å oppdra barnet. Til å lære det rett fra galt.

Et barn er programmert til å lete etter grenser, det er programmert til å tøye dem. Det er sånn barnet lærer. Uten tydelig grensesetting gir de aldri opp jakten, den blir bare mer ekstrem.

Oppdragelsen er foreldrenes ansvar, men det skal et helt samfunn til for å oppdra et menneske. Sviket mot barna våre skjer ikke bare på hjemmebane.

Vi er i dag en menneskehet som er blitt avhengige av «å sitte på skjerm» De aller fleste av oss lider av den samme sykdommen; det intense behovet etter å skrolle.

Det er via skjermen vi lever en stor del av livene våre. Vi gikk fra ei tid der vi var sosiale på hjemmebane og på ulike små og store sosiale møteplasser. Ansikt til ansikt lærte vi barna våre kunsten å snakke sammen, til hvordan de skulle håndtere følelser.

I dag skjer møtene og kommunikasjonen alene, via en skjerm.

Naglet til sosiale plattformer påvirkes både barn og foreldre av utspekulerte algoritmer, hatkulturer og narsissistiske influensere.

Dermed blir mye av oppdragerrollenoverlatt til lærerne, som i stor grad står uten verktøy til å håndtere det som er i ferd med å vokse seg til et alvorlig og stort samfunnsproblem.

Det som før var åpenbart for et barn når det begynte på skolen; at du ikke slår når du er sint, er det ikke lenger.

De brutale konsekvensene av en ensomhet skapt av livet bak skjermene, er i ferd med å bre seg i skolen.

Samtidig er dagens lærere vingeklippet av et system skapt av gode intensjoner; at barn skal høres og skjermes. Barn skal forstås og det skal legges til rette. Om barn utøver vold og kommer med trusler er det lærerens plikt å utforme tiltak.

Intensjonene er gode men resultatet er at barna heller ikke i skolen finner grensene de leter etter.

I stedet for å la elevene stå til rette og ta ansvar for sine handlinger, er det systemet rundt som blir stilt til veggs og må stå til rette for at barnet oppførte seg uakseptabelt.

Om pekefingeren rettes mot skolen etter at eget barn har utøvd vold, gjør man barnet en massiv bjørnetjeneste. Og dersom skoleledelse og lokalpolitikerne fortsetter å gjemme seg bak fine handlingsplaner i stedet for å støtte sine ansatte, svikter de sitt absolutte arbeidsgiveransvar.

Når lærere sykemeldes og flykter fra yrket fordi de nektes å sette grenser, er det ikke bare et oppdragelsesproblem, det er et politisk prioritetsforfall.

Skolen skal være en trygg arena for læring, ikke en boksering for grenseløse barn som desperat roper etter voksne som tør å være voksne. Det er på tide at både foreldreog politikere våkner. Foreldrene må ta tilbake oppdrageransvaret, og politikerne må gi lærerne autoriteten tilbake.

Alt annet er et svik mot både barna og de som skal utdanne dem.

Helle Østvik, bio