Herold

Espen Ropstad Nakstad understreker at tidlig oppdagelse og informasjon, er avgjørende for å stanse ebolautbrudd før de sprer seg videre.

Søndag erklærte generalsekretær i Verdens helseorganisasjon (WHO) Tedros Adhanom Ghebreyesus at ebolautbruddet i Kongo og Uganda er en internasjonal folkehelsekrise - den høyeste beredskapskategorien WHO har.

Så langt er det påvist 600 mulige ebolatilfeller og 139 mulige dødsfall som følge av sykdommen. Det er forventet at antallet vil øke.

Overlege og forsker Espen Rostrup Nakstad ved Oslo universitetssykehus beroliger med at vi ikke har en ny pandemi i emning.

- Dette er en erklæring om en alvorlig krise i de affiserte områdene som, dersom den ikke håndteres godt, vil kunne affisere flere land. Det er ikke det samme som et varsel om en pandemi, beroliger han overfor Dagbladet.

Han forklarer at ebolaviruset, som har fått navnet Bundibugyo, heldigvis «ikke er et typisk pandemivirus», rett og slett fordi det kreves kontakt med en syk person for å bli smittet av det.

- Men for dem blir smittet, er det selvsagt en svært alvorlig sykdom som må tas på alvor.

Dette er Ebola Bundibugyo

• Ebola Bundibugyo (BDBV) er en sjelden og svært dødelig variant av ebolaviruset som forårsaker viral hemoragisk feber.
• Den har en dødelighet på mellom 30 og 50 prosent og skiller seg ut fra andre kjente stammer (som Zaire og Sudan) ved at det per dags dato ikke finnes godkjente vaksiner eller spesifikk medikamentell behandling mot dette virus.
• Ifølge en nyhetsartikkel i Nature planlegger Verdens Helseorganisasjon (WHO) oppstart med to eksperimentelle behandlinger mot Ebola Bundibugyo, så snart helsemyndighetene i DRC og Uganda godkjenner studien. Det vurderes også utprøving av en godkjent vaksine mot en annen art av ebolaviruset i det nåværende utbruddet.
• Den ene behandlingen er det bredtvirkende antivirale legemidlet remdesivir. Det andre er en behandling kalt MBP134, som er en blanding av to antistoffer som gjenkjenner forskjellige ebolavirus. Begge utviklet av amerikanske selskaper.

Kilde: Norsk Helseinformatikk

- Svært utfordrende

Espen Rostrup Nakstad omtaler smittesporingsarbeidet tilknyttet den nye Bundibugyo-varianten som mye mer omfattende enn ved tidligere ebolautbrudd.

- Dette utbruddet er spesielt krevende fordi det ser ut til allerede å ha utviklet seg over flere måneder i et urolig område av Kongo der smittesporing og helsehjelp er vanskelig å organisere, og fordi smitten har funnet veien til millionbyen Goma.

Nakstad forteller at det eneste som er fordelaktig med denne typen virus, er at det ikke overføres så lett gjennom luften. Det kreves ganske direkte kontakt med kroppsvæsker fra en syk person for å bli smittet.

- Derfor spres sykdommen først og fremst fra syke personer til nærstående som steller dem, sier han, og utdyper:

- Dette er selvsagt svært utfordrende for familier som får sykdom blant noen av sine familiemedlemmer. De trenger både informasjon og hjelp utenfra for å stanse smitten.

Under en pressekonferanse onsdag uttaler WHO at risikoen vurderes som lav globalt, men høy regionalt. Vurderingen er at utbruddet utgjør en internasjonal folkehelsekrise, men ikke en pandemikrise.

- En erklæring om internasjonal folkehelsekrise er viktig fordi det i praksis utløser mer ressurser og økt oppmerksomhet om utbruddet. Dette har viset seg helt nødvendig for å begrense videre spredning, kommenterer Nakstad.

En variant uten vaksine

Det finnes ingen godkjente vaksiner eller behandlingsformer mot utbruddet av den svært smittsomme ebolavarianten Bundibugyo i Kongo og Uganda.

Det finnes riktignok en vaksine mot en annen ebolavariant, Zaire, men denne kan ikke brukes i den nåværende situasjonen, ifølge WHO.

Ifølge WHOs representant i Kongo, Anne Ancia, vurderer man nå om eksperimentelle vaksiner kan tas i bruk.

- På internasjonalt nivå ser vi på hvilke vaksinekandidater eller behandlinger som er tilgjengelige, og om noen kan brukes i dette utbruddet, uttalte Ancia på en digital pressekonferanse tirsdag.

Vanskelig jobb

Epidemiologer ved WHOs og Africa CDC har uttalt at de første prøvene fra utbruddet bare ble testet for Zaire-varianten, og at dette forsinket oppdagelsen.

Bare laboratoriene i Kinshasa og Goma kan teste for Bundibugyo-varianten, og flere av disse ligger i områder kontrollert av militsgrupper.

Nakstad peker på at konfliktområdene og manglende laboratoriekapasitet i regionen forverrer situasjonen.

- Dette kompliserer arbeidet veldig, også fordi det dreier seg om veldig store områder. Derfor kan det ta mange måneder før man får dette utbruddet under kontroll.

Tidlig varsling og informasjonsspredning er helt avgjørende ved denne typen utbrudd, mener Nakstad

- Ofte går det dessverre flere måneder før utbruddet erkjennes, og da blir det desto mer tidkrevende å stanse det.

Ingen grunn til uro

Ifølge WHO sprer sykdommen seg raskt. Bundibugyo-varianten har en dødelighet på mellom 30 og 50 prosent, og i flere områder er helsevesenet allerede overbelastet.

Dagbladet spurte Nakstad om hva som må til for å stoppe et slikt ebolautbrudd når det ikke finnes en godkjent vaksine.

- Man må få informert og isolert så mange av dem som allerede er syke, at de smitter i gjennomsnitt mindre enn én annen person over tid. Da vil epidemien avta og det blir lettere og lettere å begrense smittespredningen.

Nakstad mener det ikke er grunn til å uroe seg for at at det vil spre seg smitte til Norge.

- Den største risikoen ligger i spredning til tilgrensende land og regioner, beroliger han.

- Sannsynligvis vil det også dukke opp noen enkelttilfeller i Europa blant personer som har reist eller arbeidet i de affiserte områdene. Men dette er relativt enkelt å håndtere uten at det fører til videre smittespredning.

Norsk ebolalærdom

Under det store vestafrikanske utbruddet i 2014 behandlet Norge sin første ebolapasient på Ullevål sykehus. Nakstad, som var sentral i håndteringen den gang, trekker fram flere lærdommer som fortsatt gjelder:

- Vi lærte mye om hvordan man kan isolere og transportere pasienter med denne typen «høyrisikosmitte-sykdom» på en trygg måte til sykehus, og hvordan vi skal behandle dem.

I Norge har man dessuten bygget opp et eget utrykningsteam for høyrisikosmitte som trener regelmessig.

- Vi kan i prinsippet frakte pasienter fra hvor som helst i Norge inn til vår behandlingstjeneste ved Oslo universitetssykehus, forteller Nakstad.

- Norsk personell bemanner også EUs eget ambulansefly for høyrisikosmittetransport, som nylig var stasjonert på Tenerife i forbindelse med utbruddet av Hantavirus på et ekspedisjonsskip, fortsetter han.