Herold

Vi trodde ikke det gikk an for norske myndigheter å synke dypere i sin ulveforvaltning, men når press fra lokal rovviltnemnd trumfer vernehensyn og klimaministeren gir marsjordre til bedøving og flytting av ei drektig ulvetispe og hennes make for to ukers troféjakts skyld, da har vi nådd et til nå absolutt bunnivå i norsk rovviltforvaltning.

Nå er vel bunnen nådd, eller?!

Ulvebestanden i Norge har for første gang på elleve år falt under bestandsmålet. Denne vinteren er det bare registrert valper i to helnorske revir, under Stortingets mål om fire til seks ynglinger, hvorav minst tre skal være helnorske.

Ulven står som kritisk truet på rødlista, og situasjonen er svært alvorlig. Likevel har klimaministeren gitt inntrykk av at det viktigste nå er å få gjenopptatt lisensjakta i Rendalen og Stor-Elvdal utenfor ulvesonen så raskt som mulig, snarere enn å sikre en kritisk truet art.

Jakttiden er over om noen dager, så her hastet det visst noe veldig å få gjennomført troféjakt på kritisk truet ulv.

Da Statsforvalteren i Innlandet valgte å innskrenke lisensfellingsområdet i Rendalen og Stor-Elvdal for å beskytte et ulvepar i tråd med vanlige hensyn i viltforvaltningen, reagerte rovviltnemnda kraftig. Nemnda truet med å trekke seg dersom vedtaket ikke ble omgjort.

Kort tid etter kom en instruks fra klimaministeren om å finne en måte å fjerne ulveparet på, eventuelt gjennom bedøvelse og flytting inn i ulvesonen, slik at jakta kunne gjenopptas. Instruksen ble omtalt som en «marsjordre».

Det reiser et grunnleggende spørsmål om hvordan rovviltforvaltningen faktisk fungerer: Skal trusler fra en regional nemnd kunne overstyre faglige vurderinger fra statens egne eksperter?

Miljødirektoratet hadde på forhånd advart skriftlig om at ulveparet trolig besto av ei drektig tispe, og at valper har svært liten sjanse til å overleve dersom en av foreldrene blir skutt.

Direktoratet pekte også på at DNA-funn tydet på at paret hadde nær tilknytning til finsk-russiske ulver – genetisk viktige individer som er avgjørende for å redusere innavlen i den sørskandinaviske bestanden. Statsforvalteren fulgte denne faglige anbefalingen. Likevel ble vurderingen satt til side.

Samtidig har Bernkonvensjonens stående komité plassert Norge på «open file», det strengeste overvåkningsnivået, fordi sonepolitikken og lisensfellingene holder ulven på randen av utryddelse.

Når bestanden i tillegg ligger under bestandsmålet, og når det foreligger klare advarsler om både genetikk og dyrevelferd, skulle man forvente at vernehensynet ble styrket – ikke svekket.

Høyesterett har i to dommer, HR‑2021‑662‑A og HR‑2023‑936‑A, slått fast at bestandsmålet er selve tyngdepunktet i vurderingen etter naturmangfoldloven § 18. Først når bestandsmålet er oppfylt, kan terskelen for lisensfelling senkes.

Men når målet ikke er oppfylt, faller dette grunnlaget bort. Da skal vernehensynet veie tyngre. Å prioritere å åpne jaktområdet igjen i en situasjon der målet ikke er nådd, bryter med dette premisset.

Det som skjer, sender et urovekkende signal: Dersom presset fra regionale aktører blir sterkt nok, kan altså faglige råd, dyreetiske hensyn, internasjonale forpliktelser, Høyesteretts premisser og sunn fornuft tydeligvis settes til side. Det skaper en farlig presedens – ikke bare for ulven, men for hele legitimiteten til norsk naturforvaltning.

Til slutt står det sentrale spørsmålet igjen: Når bestanden er under bestandsmålet, når Miljødirektoratet advarer, når Høyesterett setter klare rammer og når Bernkonvensjonen kritiserer Norge for å holde ulven på randen av utryddelse – hvordan kan presset fra en regional rovviltnemnd veie tyngre enn alt dette?

Takk til Miljødirektoratet som viselig nok har avvist marsjordren – det er selvsagt uforsvarlig å bedøve og flytte et kritisk truet ulvepar hvor tispa antakelig er drektig eller har fått valper.

Særlig fordi det eneste motivet var å sikre noen dagers troféjakt til.