Herold

Denne uka var det kommunestyremøte i Leirfjord, der vi blant annet hadde KS sitt valgløfte for 2027 til behandling.

Dette innlegget er basert på det jeg sa i mitt bidrag til debatten på denne saken.

Jeg har gruet meg til dette kommunestyremøtet. Det har jeg egentlig gjort før de fleste kommunestyremøtene det siste året. Jeg tror ikke jeg er alene om det.

Jeg har lang politisk erfaring, og er ikke kjent for å være «skuddredd». Jeg kan kose meg med en god og frisk debatt, saklig uenighet og ordkløyveri. Jeg har funnet mange gode venner i både eget parti og andre partier, og hatt stor glede av å bruke det meste av fritiden min over mange år på å bidra til samfunnsutvikling og politikkutvikling. Men jeg skal være så ærlig å si at min tid som kommunestyrerepresentant i Leirfjord slett ikke har vært hyggelig.

Det har selvsagt mye å gjøre med hvilke saker som har satt sitt preg på perioden og hva vi har vært nødt til å bruke all vår tid og energi på å løse opp i. Når man tar på seg et folkevalgt verv så er man også innstilt på å måtte fatte vanskelige beslutninger, men det har noe å si hva slags debattklima man møter i kommunestyret og tonen i det politiske kollegiet.

Det er bra at KS setter dette temaet på agendaen, og dette er jo slett ingen ny problemstilling, selv om kanskje klimaet i det offentlige ordskiftet har hardnet ytterligere de siste årene. Da er det desto viktigere at vi som folkevalgt kollegium står sammen om å oppfordre til saklighet i kommentarfelt og i sosiale medier, og gå foran med et godt eksempel. Jeg mener vi som politisk kollegium i Leirfjord har en vei å gå før vi er der vi skal være på dette området.

I 2018 bidro jeg sammen med 18 andre kvinnelige folkevalgte på nasjonalt og lokalt nivå til en samling med dybdeintervjuer om netthets som Amnesty International utarbeidet. Den rapporten er dessverre fortsatt høyaktuell, og jeg kan anbefale å lese den.

I mitt intervju delte jeg hvordan jeg opplevde at det var utseendet mitt og ikke saken som ble debattert i kommentarfeltene etter første gang jeg deltok på Dagsnytt Atten. Jeg trakk også fram det kollegiale samholdet i kommunestyret i Vefsn som viktig for å tørre å stå i framskutte verv, også når det stormer.

Jeg håper at vi kan komme dit også i Leirfjord-politikken.

Hvis ikke er jeg redd demokratiet vårt blir fattigere – og at færre ønsker å bidra.

Hvem vil bruke kvelder og helger på sakspapirer, for så å oppleve at de du deler talerstol med i kommunestyret er de første til å helle bensin på bålet når noen går løs på deg i kommentarfeltene?

Vi må ha med oss at dette også har en kjønnsdimensjon.

Une Bastholm fra MDG beskrev i sitt intervju med Amnesty utfordringsbildet veldig godt:

«Det handler ikke om hva politikere eller offentlige personer må tåle, men hva vi mister når debattklimaet blir utrivelig. Vi mister mangfold i demokratiet og en saklig, opplysende debatt. Jeg tror netthets rammer kvinner annerledes. Kvinner blir oftere anklaget for å være uprofesjonelle, uerfarne eller ikke egnet. Kritikken mot kvinner går raskere på person, fordi en som kvinne fortsatt skal gjøre seg fortjent til å være i et verv på en annen måte enn menn.»

Man ser ofte at egenskaper som oppfattes som positive hos menn, brukes som negative karakteristikker når de tilskrives kvinner. En mannlig politiker kan beskrives som tydelig, handlekraftig og ambisiøs, mens en kvinne med de samme egenskapene ofte vil bli omtalt som streng, dominerende eller vanskelig. Der menn roses for å være besluttsomme, kan kvinner kritiseres for å være harde, kyniske eller ufølsomme.

Dette skaper et snevert handlingsrom, der kvinner risikerer kritikk uansett hvordan de opptrer. Så er det sikkert noen som kan kritisere meg etter dette innlegget også, for at jeg ved å være ærlig om det å grue seg til møtene, viser meg for svak for å stå i vervet mitt.

Det får så være, jeg er en voksen dame, som ikke lar meg bølle til stillhet. Hvis vi ser på de mennene som styrer verdens stormakter så tror jeg vi hadde vært tjent med flere politiske ledere som er i kontakt med sine egne følelser.

I et hardt debattklima er det kvinnene vi mister først, og det må vi være bevisst på. Vi er nok mange som i disse dager er i tenkeboksen og lurer på om vi orker å stille oss til rådighet for en ny periode som folkevalgt. Da må vi også starte med oss selv som kommunestyre, og se på hva slags fellesskap det er vi inviterer folk inn i når vi spør om de vil stå på liste til neste valg.

Det er en viktig jobb, som jeg håper vi kan ta på oss i fellesskap i tråd med KS sitt valgløfte.