Herold

Pål Andreas Einmo skriver i et leserinnlegg at ansvaret i saken om Leirfjord Bredbånd må vurderes bredere enn bare å omhandle tidligere styre. Dette er vi helt enige i. Revisjonsrapporten om Leirfjord Bredbånd peker på en rekke svakheter ved kommunens eierstyring. Disse læringspunktene må følges opp.

Revisjonsrapporten er minst like tydelig på at selskapet ikke har fulgt opp kontrakten om bredbåndsutbygging, og at Leirfjord Bredbånd ikke har hatt tilfredsstillende økonomistyring. Revisor vurderer videre at styret har hatt store mangler i systematisk og strukturert rapportering om selskapets virksomhet og resultatutvikling, og at styret i liten grad har vurdert habilitet for styremedlemmer. Revisor konkluderer videre med at styret ikke har utøvd sitt ansvar i tråd med aksjeloven.

Gitt at Einmo i det aktuelle tidsrommet har vært medlem av kommunestyre, formannskap, generalforsamling, styremedlem i Leirfjord Bredbånd, ansatt i Leirfjord Bredbånd, og eier av selskapet som leide ut lokaler til Leirfjord Bredbånd, finner vi det en smule forunderlig at Einmo ikke ser ut til å vedkjenne seg noe ansvar overhodet for situasjonen som selskapet har havnet i. Da ny generalforsamling til selskapet skulle velges i mars i år, valgte sågar Senterpartiet å fremme Einmo som sin kandidat. Dette tyder på at alvoret i revisjonsrapporten ikke har sunket inn hos alle.

Einmo viser til kapitalforhøyelse, planlagt emisjon, lånegaranti og politiske signaler som grunnlag for å gå videre. Men planer, forventninger og politiske signaler er ikke det samme som formelle vedtak og sikret finansiering. Dersom styret mente at dette var avgjørende for kontraktsinngåelsen, burde saken vært lagt fram for et vedtaksdyktig beslutningsorgan før selskapet gikk videre. Det skjedde ikke.

Dette blir ikke mindre viktig av at den tidligere kapitalforhøyelsen fra juni 2023 ikke var gjennomført da prosessen gikk videre. Emisjonen ble aller første gang ikke sluttført fra kommunens side innen fristen, og var dermed allerede utgått på dato før anbudet var levert. Altså hadde ikke selskapet noen som helst dekning for den egenkapitalen de budsjetterte med i anbudsrunden for den siste utbyggingen. Dette burde styret ha sett, og stanset prosessen inntil finansieringen var avklart.

Når Einmo skriver at styret måtte legge gyldige vedtak og bestillinger fra eier til grunn, er det nettopp dette som må undersøkes nærmere: Hva var faktisk gyldig, hva var formelt avklart, og hva var bare forventninger om framtidige politiske vedtak? Det er derfor et bredt flertall i kommunestyret mener at saken må vurderes videre. Ikke for å skrive en politisk fortelling, eller for å felle dom i avisen, men for å få avklart ansvar på et ryddig grunnlag. Det er ikke etterpåklokskap å stille slike spørsmål. Det er selve kjernen i styrets ansvar.

Einmo peker også på at kommunens økonomi senere gjorde situasjonen vanskeligere, og at lånegarantien ikke ble godkjent slik selskapet hadde lagt til grunn. Det er rikig at dette er relevante forhold. Men det understreker også hvor risikabelt det var å binde selskapet til et så stort prosjekt før finansieringen var formelt avklart. Når et selskap inngår en kontrakt med betydelig økonomisk risiko, må styret forsikre seg om at finansieringen faktisk er sikret.

Når det gjelder kritikken av revisjonsgrunnlaget, er det verdt å minne om at nye opplysninger faktisk ble fulgt opp. Det ble bestilt en tilleggsrapport. Kontrollutvalget behandlet både hovedrapporten og tilleggsrapporten. Kommunestyret har deretter behandlet saken. At noen er uenige i vedtakene som er fattet, betyr ikke at saksgrunnlaget kan avvises. Det er også verdt å minne om at tidligere styremedlemmer, Einmo inkludert, ble intervjuet av revisor i forbindelse med rapporten. Han har dermed hatt rikelig anledning til å legge all relevant informasjon på bordet til revisor.

Dette handler ikke om å lete etter syndebukker, men om å sikre at ansvar, rolleforståelse og økonomisk styring blir tatt på alvor når fellesskapets verdier står på spill.

«Hvem har egentlig ansvaret?»