Herold

Etter at støvet har lagt seg etter at en politisk rådgiver brukte begrepet «minusvarianter» om våre medborgere, ser vi nå hvordan etterdønningene av hatretorikk ruller som en snøball gjennom sosiale medier og det offentlige ordskiftet. Vi står overfor noe som er langt mer alvorlig enn bare en tom stol og en avsluttet personalsak. Selv om vedkommende nå har forlatt sine verv og sitt parti, lever de destruktive ringvirkningene videre.

Som jeg uttalte til Adresseavisen: «Det ble revet ned mer enn bare politisk tillit; det var et angrep på selve menneskeverdet.» Men det som skremmer meg mer enn enkelthendelsen, er den lammende tausheten som lar denne snøballen få vokse seg større og rydde vei for hatets arkitekter.

Det finnes en universell visdom i ordene til Imam Ali, som sa at når de rettferdige tier om det gale, vil de urettferdige tro at de har rett. Dette er den samme dype erkjennelsen vi finner hos vår egen Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!» Her møtes øst og vest i et felles krav om moralsk ansvar.

Dette er ikke lenger bare en teoretisk debatt om ord. Når hatet får rulle fritt, ser vi de mørke resultatene i våre egne gater: Vi ser politikere som tvinges til å bære voldsalarm for å tørre å gå på jobb. Vi ser journalister som må holde bostedet sitt hemmelig av frykt for represalier, og kvinnelige aktivister som ikke lenger våger å gå fritt i våre byer. Når frykten dikterer hverdagen til de som våger å heve stemmen, har hatets arkitekter allerede vunnet en delseier.

Vi må tørre å se de strukturelle mekanismene bak dette. Vi lever i en tid der politisk kapital, regisserte sosiale medier-sider og algoritmer brukes strategisk for å spre hat. Gjennom målrettet påvirkning utnyttes folks reelle frykt for dyrtid, det fremstilles vrengte bilder av kriminalitet og det nøres opp under frykten for tap av kulturell identitet ved å skape «syndebukker».

Dette har ført til en lammende selvsensur som skapes av maktfulle, finansierte og styrte aktører. Gjennom «skreddersydde merkelapper» kveles den ærlige samtalen, og sannheten ofres på alteret til de som eier narrativet. Når hatretorikk får diktere grensene for det frie ord i Norge, står vi overfor et angrep på selve fundamentet i vår norske modell og vår nasjonale suverenitet.

Henrik Ibsen advarte oss i «En folkefiende» om at sannhetens farligste fiende er den tause majoriteten. Hvis vi tillater at rasisme bagatelliseres som «fyllerør» eller reduseres til en lukket personalsak, har vi mistet vårt moralske kompass. Tiden er inne for at den tause majoriteten våkner. Frihet er ikke gratis; den må forsvares hver eneste dag.

Jeg nekter å la tausheten bli mitt skjold. Jeg nekter å la ambassader, roboter eller algoritmer definere hvem vi skal være som samfunn. Hvis vi ikke forsvarer hverandres verdighet og vår suverene offentlige samtale i dag, hvem vil da tale vår sak i morgen?

Retten til liv, trygghet og verdighet er absolutt – enten det er i Gaza, i Midtøsten eller i Norge. Som Bjørnstjerne Bjørnson sa: «De gode gjerninger redder verden, men de sanne ordene frelser vår sjel.»

Snakk sannhetens sak – si ifra!