Herold

Det skrives og sies mye i lokalmedia for tiden om at staten må stå opp, og som en far som følger sin datter til alters, følge lille Røyrvik fram mot en lykkelig realisering av et nytt gruveeventyr. Det er kanskje et berettiget krav, men akkurat nå virker det å være like trolig at utfallet blir tvungen kommunesammenslåing, slik regjeringen responderer på henvendelsene.

Ordførers stadige påpeking av vår egen utilstrekkelighet kommer til å bite oss selv bak! I en ny storkommune vil jo alle ordførers ønsker bli oppfylt, mens gruva i større grad vil bringe inntekt og vekst til andre enn Røyrviksamfunnet.

Røyrvik har vært igjennom den samme prosessen en gang før. Det var drift i Joma perioden 1972 til 1998. Ikke én i dagens kommuneledelse var med på den reisen! En driftsperiode som for øvrig medførte enorme miljøødeleggelser som Hudningsdalen vil bære med seg i uoverskuelig framtid.

Miljøødeleggelser til side, jeg skal kommentere ordførers krav om bistand, men først se litt på situasjonen forrige gang det var gruvedrift i Røyrvik.

Per Borten (Sp) hadde allerede ledet en borgerlig regjering i fire år da det statlige aksjeselskapet Joma Bergverk ble avviklet i 1969, og et nytt selskap ble stiftet. Halvparten av eierskapet i det nye selskapet, Grong Gruber A/S, ble privat mens resterende 50% fortsatte som statlige eierandeler. De private eierne satte fart i satsningen, ny kapital og kompetanse ble tilgjengelig og kun tre år senere var drifta etter kobberet i gang. Den store andelen svovel i malmen som var statens hovedfokus tidligere ble nå i stedet dumpet i Hudningsvatnet, og ligger der fortsatt sammen med en ikke ubetydelig mengde metaller.

Den gangen var det gruveselskapet som tok rollen som samfunnsbygger! Boliger i Røyrvika og nye bedre veier kom som følge av gruveetableringen. Boligene ble reist i stor grad som følge av industridepartementets konsesjonskrav, selskapet måtte nemlig skaffe de ansatte «sunt og tilstrekkelig husrom», og derfor bygde Grong Gruber A/S arbeider- og funksjonærboligene i sentrum. Selskapet deltok også i annen offentlig infrastruktur og samfunnsliv. Kommunen på sin side stilte tomter og annen grunn til rådighet, og bidro med kommunale infrastrukturtiltak som skoleutbygging mv. Røyrvik sentrum ble på denne måten det svenskene kaller et tradisjonelt «brukssamhälle», der det meste roterte rundt hjørnesteinsbedriften og dens suksess. Suksessen var i stor grad avhengig av kobberpriser og salg av konsentrater, og mer enn en gang under driftsperioden truet selskapet med avvikling når det ble stilt miljøkrav som ville påvirke resultatregnskapet – eller suksessen.

Når det nå snakkes om gjenåpning av gruva og foredling av hovedsakelig svensk malm fra Stekenjokk og Levi, med tilhørende deponering av avgang i Hudningsdalen, så har Joma Gruver AS tidlig gjort det klart at de tar ikke tilsvarende samfunnsansvar som Grong Gruber A/S gjorde forrige gang! Tiden er en annen, begrepet hjørnesteinsbedrift forplikter ikke lengre selskapet slik det gjorde før, og det er konsesjongivers – altså statens - ansvar!

Der ligger begrunnelsen for hvorfor det er berettiget å kreve at staten skal bidra! Sammen med det faktum at staten nå pisker fram mineralprosjekter over hele landet, ofte med store lokale miljøkonsekvenser. Fritar staten tiltakshaver det ansvaret som tidligere tilhørte tiltakshaver, så må staten tre inn i tiltakshavers sted!

Ordførers argumentasjon om at Røyrvik behøver hjelp med kommunal drift og administrasjon holder ikke uten at statens ansvar beskrives og blir da derfor imøtegått av regjeringens tunge skyts, hvor Røyrvik nå som resultat risikerer en tvungen kommunesammenslåing lenge før det ellers ville blitt tema!

Malmen i Joma ligger der den ligger. Svenske myndigheter har så langt akseptert ny drift i Stekenjokk – Levi fordi det ikke blir foredling eller forurensende deponering der, malmen skal jo fraktes fra Sverige til Joma for oppredning og avgangsdeponering. Den norske regjeringen har allerede godkjent reguleringsplanens beskrivelse av tiltaket med deponering av svensk avgang i Hudningsdalen.

Ingen kan derfor true Røyrvik med å ta med forretningsideen til nabokommunen dersom man ikke får det som man vil i Røyrvik. Det verste som kunne skje var vel at foredling og avgangsdeponering ble lagt til en annen kommune, (men det ville jo strengt tatt ikke være bare negativt sett fra en Hudningsdalings ståsted?)

Ender satsningen nå i en «ny» kommune, er det fordi Røyrvik har blitt sammenslått med en eller flere andre, lokaliseringen vil ikke endres.

Med rett begrunnelse er det altså riktig å kreve at staten skal bidra der kommunen behøver støtte, men hvorfor ikke også stille krav til gruveselskapet? Joma Gruver AS har allerede over flere år mottatt betydelig offentlig støtte med formål utvikling av regionale nettverk, leverandørutviklingsprogram, utdanningsprogram/kompetanseforsyning og boligprogram, mye det samme ordfører nå ber staten om hjelp til. Ville det da ikke være betimelig å etterspørre resultater av dette arbeidet like gjerne som å skulle starte et parallelt løp?

Det går litt over stokk og stein nå, og utspill kommer uten at konsekvenser er tilstrekkelig vurdert. Når utspillene flyr begge veier, mellom kommune og regjering, og disse ikke er sammenfallende, så går regjeringen seirende ut, og kommunen og dens innbyggere taper – big time!

Kommuneledelsen har under tiden som har gått med arbeid for etablering vært alt for redd til å stille konkrete, men realistiske krav til gruveselskapet. Nå når reguleringsplanen er vedtatt har toget gått for Røyrviks del, vi har ikke noen reell mulighet til videre påvirkning. Utslippstillatelse og konsesjon vedtas langt over hodet på oss, vi får ta det som kommer. Vår rett til uttalelse til høringer har ingen reell verdi, det viser ferske sammenlignbare etableringsprosesser ellers i landet.

Hva gjelder boligbygging har allerede private aktører meldt seg på, kommunen har godkjent flotte planer for nye sentrumsnære boligfelt og det ble i vår lagt ut tomter for salg i tilknytning til disse nye feltene som er tenkt å huse de kommende gruvearbeiderne og deres familier. Dette er derfor ikke noe kommunen lengre behøver legge mye arbeid i.

Annen nødvendig infrastruktur som veier derimot har vært og er mer krevende. Trøndelag fylkeskommune som veieier har i to uttalelser til reguleringsplanen understreket at de har ikke økonomi til rehabilitering av veinettet en slik gruvesatsning krever. Hvem som skal ta regningen denne gangen er derfor fortsatt uvisst, men noe må snart begynne å skje dersom selskapet skal starte utvinning om fire år, og forberedelser for drift tidligere. Dette er et område som må få langt større fokus og som kunne vært en oppgave som ville engasjert lokale entreprenører og faktisk bidratt til samfunnsnyttig aktivitet!