Herold

Tenk deg å starte i 1. klasse.

Du er bare seks år gammel. Du er spent, nervøs og håper du skal lære å lese, skrive, få venner og føle deg stor. Men ganske fort kjenner du på noe annet.

Du hørerroping. Du hører stygge ord. Barn som slåss. Barn som truer andre barn. Til og med voksne blir slått og ropt til.

Du sitter der liten og stille og tenker: «Er jeg den neste?»

Du ser læreren din. Hen er stresset. Anspent. Sliten. Du har så lyst til å rekke opp hånden og si: «Jeg skjønner ikke bokstavene.» «Jeg klarer ikke å lese.» «Kan du hjelpe meg?»

Men du tør ikke. For det skjer enda en eksplosjon i klasserommet. Noen er sinte igjen. Noen kaster ting. Noen truer noen. Og du sitter bare der. Redd. Liten. Usynlig.

Du vilbare hjem.

Hjem til mamma, der du føler deg trygg. Der ingen roper. Der ingen slåss. Der noen har tid til å se akkurat deg. Der du føler at du faktisk får til noe.

Så kommer2. klasse. Du håper det skal bli bedre. «Kanskje jeg skal lære noe?» «Kanskje jeg skal få hjelp nå?»

Men barnaer blitt større. Sinnet er større. Ordene er verre.

Noen sier de skal banke deg. Noen sier de skal drepe deg.

Du kjennerat magen gjør vondt før skolen. Du tør ikke si fra når du slår deg eller når du er redd, for du ser at læreren allerede står i altfor mye.

Samtidig klarer du fortsatt ikke bokstavene. Du skjønner ikke lesingen. Du føler at alle andre løper fra deg.

Men dutør fortsatt ikke si: «Jeg får det ikke til.» For ingen har tid.

Barn med individuell opplæringsplan får ikke hjelpen de har krav på. Noen går i flere år før de endelig får støtten de trenger for å få vinger å fly med.

Mange mister motet lenge før hjelpen kommer. Så kommer 3. klasse.

Kanskje duhar mistet læreren som ga trygghet. Kanskje du har mistet plassen i skogen i friminuttet der du fikk puste. Nå er det ny lærer. Nye krav. Nye barn som er større, sterkere og sintere.

Du sitter der og lurer: «Har jeg gjort noe galt?» «Er det derfor jeg må være her?» «Ser ingen meg?»

Du vilbare lære. Føle deg trygg. Leke med venner. Men i stedet sitter du med vondt i magen og følelsen av å ikke være bra nok. Av og til blir du så redd at du blir sint selv.

Og midt oppi alt står lærerne. Slitne. Utmattede. De prøver. Men de klarer ikke å stå alene i dette lenger.

Dette handler ikke om dårlige barn. Det handler om barn som trenger hjelp. Barn som trenger regulering, trygghet, voksne og tid. Men når ressursene kuttes bort, går det utover alle:

• barna som er redde
• barna som sliter faglig
• barna som utagerer
• lærerne som står i konstant beredskap

Skolen skal ikke være et sted barn overlever. Den skal være et sted barn lærer, vokser og føler trygghet.

Kan dere være så snill å åpne øynene? Se barna. Se lærerne. Se fremtiden vår.

Kan vi få flere voksne? Mer hjelp? Mer trygghet? Før dette eskalerer enda mer?

Barna våreskal bli voksne en dag. Hva slags samfunn bygger vi hvis seksåringene våre vokser opp i frykt?

Barn heltned i 1. klasse går inn i et skolemiljø preget av vold, trusler, uro og frykt. Mange barn gruer seg til skolen hver dag, fordi de vet hva som møter dem i skolegården og klasserommet.

Lærere står i en umulig situasjon. Ressursene strekker ikke til. Enkelte barn med store reguleringsvansker trenger mer hjelp enn skolen har mulighet til å gi, og konsekvensen blir at hele klasser blir satt til side.

Mange lærerebruker store deler av dagen på å hindre vold, roe ned situasjoner og passe på at ingen blir skadet.

Samtidig sitterbarn med lese- og skrivevansker stille i bakgrunnen og blir ikke sett. De får ikke den hjelpen de trenger, fordi all kapasitet går med til å håndtere kaos og utrygghet. Noen lærere har knapt fått undervist normalt på flere måneder.

Skolen skalvære et trygt sted for læring og utvikling. Nå opplever mange at den har blitt noe helt annet.

Vi kan ikke fortsette å spare bort fremtiden til barna våre. Når barn helt ned i seksårsalderen vokser opp i vold, frykt og konstant uro, må voksne rundt tørre å åpne øynene og ta grep før det eskalerer videre.

Barna våre er fremtiden. Da må vi begynne å behandle dem som det også.

FAU-leder slår alarm: – Tryggheten mangler