Takk, Ormestad skole - hvil i fred!
Plus
«Ormestadvika, ja. Der er det fint! ... men barna begynner vel pÄ VesterÞy, eller?»
Sommeren 2015 flyttet vi til Sandefjord. Ăn uten tilhĂžrighet og Ă©n som ikke nĂždvendigvis hadde tenkt hun skulle hjem, og sammen satte vi opp noen kriterier for hvor vi skulle bo: NĂŠr vannet, og helst ogsĂ„ bĂ„de skog, barneskole og idrettsanlegg. Vannet ER jo Sandefjord, skog er fint, og jo tidligere barna kan gĂ„ selv, jo enklere blir hverdagslogistikken.
SÄ fant vi et hus i Ormestadvika som tikket av pÄ alt sammen (bortsett fra den fem meter hÞye tujahekken vi straks kappet ned for ikke Ä fÞle oss helt alene i verden), og det var da kommentarene kom.
Alle vi fortalte det til mente Ormestadvika var fint. Skolen vi soknet til, hadde de Ă„penbart stĂžrre skepsis til.
De hadde ikke gÄtt der selv. Og kjente vel heller ikke sÄ mange som hadde gjort det. Ingen kunne vise til fersk erfaring med egne eller andres barn.
Etter Ä ha gÄtt fire-fem runder rundt grÞten, kom det: Mange utlendinger. BrÄk pÄ 90-tallet.
Tro og tvil
Ok, tenkte vi. «Mange utlendinger» var ikke spesielt skummelt etter Ä ha hatt barna i barnehage pÄ Carl Berners plass i Oslo. Og 90-tallet begynte jo Ä bli lenge siden. For Ä kombinere de to, vokste jeg selv opp i Trondheim pÄ 90-tallet med tre av fire bestevenner som bÄde hadde andre navn og litt mÞrkere Þyebryn enn den gjengse trÞnder. Det er blitt folk av oss alle sammen og vi er venner fortsatt.
I tillegg mente vi rent prinsipielt at barna burde gÄ pÄ den skolen de naturlig soknet til, og ikke bidra til det som ellers fort blir en selvoppfyllende profeti.
Likevel snek det seg inn en tvil. Burde vi kanskje sjekke muligheten for Ă„ velge skole likevel? Grensene virket tĂžyelige i Ormestadvika, skoleveien til VesterĂžy var ikke lenger enn den jeg hadde som barn.
En nabo i nĂžden
Helt til vi endelig og heldigvis mÞtte noen som faktisk visste hva de snakket om. En nabo som ikke bare hadde gÄtt der selv pÄ det sagnomsuste 90-tallet, men nÄ hadde barn der. «Det er en kjempefin skole!», sa hun, og ingenting kjennes bedre enn nÄr noen med troverdighet sier det du egentlig vil hÞre.
SĂ„ da lot vi det stĂ„ til. Ă ret etter sendte vi det eldste barnet, og nĂ„ 10 Ă„r senere gĂ„r snart den yngste ut derfra â som del av det siste kullet fĂžr alle elever pĂ„ Ăžya samles pĂ„ nyskolen.
Og jeg er dypt takknemlig.
Ikke fordi alt bare har vÊrt enkelt, men fordi barna gjennom disse Ärene blant annet har fÄtt erfare hvordan:
- den fantastiske nÊrskogen og Mefjorden endrer seg med Ärstidene pÄ de ukentlige uteskoledagene
- man kan samarbeide pÄ tvers av trinn og finne plass til alle, fra hovedrolleinnehaver til rekvisittmaker, i musikaloppsetninger med hÞye kunstneriske ambisjoner
- mat kan samle oss med foreldre som har stilt med alt fra vestlandslefse til samosa fra Somalia
- noen klassekamerater deler rom med bÄde sÞsken og foreldre, og derfor ikke kan arrangere den bursdagen hjemme
- en lÊrer kan se og stille krav til hver enkelt, og lage et godt klassemiljÞ ogsÄ der det har gÄtt litt skeis
- verden er stĂžrre enn VesterĂžya, Sandefjord og Norge
Valget ingen bĂžr ta
Hadde jeg kunne gÄ ti Är tilbake og tatt valget om igjen, hadde jeg gjort det samme.
Likevel er jeg glad framtidige fÞrsteklasseforeldre pÄ VesterÞya ikke skal sende barna sine verken til Ormestad, VesterÞy eller Framnes.
Tre naboskoler der to av dem representerer hvert sitt ytterpunkt i Sandefjord. Den ene med opp mot 70 nasjonaliteter i en krets som sammen med sentrum kommer dÄrligst ut pÄ kommunens levekÄrsundersÞkelse. Den andre i en krets som topper den samme undersÞkelsen sammen med Granholmen, men neppe scorer hÞyt pÄ mangold.
SĂ„ store forskjeller er ikke spesielt heldig for noe av oss. Elevene, foreldrene, Ăžya, byen.
Strekk i laget
For det kan jo vĂŠre at en nyankommet familie fra Eritrea, hadde hatt nytte av Ă„ bli mer kjent med flere fra Sandefjord â ikke bare andre som har kommet til. At familien som kan historien om hvalfangerne som reiste ut i verden, kunne trengt noen nye fortellinger fra de som nettopp har reist andre veien. At de som er vokst opp under vanskelige sosioĂžkonomiske kĂ„r, gjerne skulle hatt flere klassekamerater som kunne Ă„pne hjemmene sine bĂ„de til hverdags og bursdagsfest.
For oppfatninger er vonde Ä vende. SÊrlig om de aldri imÞtegÄs av erfaringer. De fester seg, fortelles videre og gir strekk i det laget vi som lokalsamfunn er helt avhengige av at fungerer.
SÄ takk igjen, Ormestad skole, for alt du har vÊrt og nÄ skal fÄ slippe Ä vÊre. Hvil i fred!