Herold

Jens Stoltenberg skryter stadig av strømstøtten. Han framstiller den som et kraftfullt politisk vedtak. Egentlig er det et dyrt og lite treffsikkert virkemiddel for å bøte på en maktesløs energipolitikk som i økende grad styres av EU-regler. Ordninger belønner dem som bruker mest strøm og skader enøktiltakene.

Men hvorfor skal vi skal bruke 21,5 milliarder på å subsidiere norske strømkunder? Det er ingen grunn til at Norge skal ha en strømpris som om vi brukte kull og gass til å produsere krafta. Vi er mer enn sjølforsynt med egen stabil kraftproduksjon. Krafta koster noen øre per kilowattime å produsere i våre nedbetalte kraftanlegg som er betalt av fellesskapet.

Hvis vi tenker oss en alternativ, rettferdig og bærekraftig bruk av strømstøtten kunne vi for det samme beløpet ha valgt å gi en varmepumpe gratis til alle husholdninger og offentlige bygg. Da ville vi ha spart 11 TWh i året eller 170 TWh i varmepumpenes levetid. Det utgjør sju prosent av samlet kraftproduksjon.

Kraftmarkedet i Norge var en gang blant verdens beste regulerte. Markedet styrte både kortsiktig optimering av driften og ga gode styringssignaler for å bygge ut ny strømkapasitet.

Så skulle vibli Europas grønne batteri. Vi overinvesterte i kabler og sluttet oss til EUs energiunion i et europeisk marked som allerede var mislykket på grunn av klimapolitikken. Kjernekraft, kullkraft og gasskraft skulle fases ut og erstattes av dyr og ineffektiv vind- og solkraft som svikter når den trengs mest.

Det dysfunksjonelle i dette systemet er at konkurransen er avlyst. Prisen settes ikke etter tilbud og etterspørsel, men på bakgrunn av støtteordninger, subsidier og utslippskrav. Hvert land etablerer sine egne støtteordninger. Kraftbalansen skal sikres ved utveksling mellom landene i stedet for innenfor hvert land.

Hva var vitsen med å knytte det velfungerende norske og nordiske kraftsystemet til unionen? Det blir alltid forklart med at utvekslingen skal redde oss i anstrengte kraftsituasjoner. Siden 1970-taller har vi kun hatt tre tørrår, og det gikk veldig bra. I fjor eksporterte vi netto sju prosent av produksjonen (23 TWh).

Situasjonen vi erhavnet i, er drevet fram av EU-tilhengere i Ap, Høyre, Frp og MDG basert på manglende kunnskap om kraftmarkedet og med et ideologisk ønske om full integrering uten å utrede konsekvensene.

Nå styres politikken av et unødig komplisert EU-regelverk sammen med en kraftbransje som jubler. Kraftselskapene er blitt konger på haugen. De har fått gratis tilgang til fellesskapets vannressurser som de kan styre som de vil innenfor vide konsesjonsvilkår.

Er det mye overskuddskraft på kontinentet, kan de holde tilbake produksjon her hjemme og dermed styre prisen og profitten som de vil. Følgen er for eksempel at vi denne vinteren og våren har fått høyere strømpriser i Sør-Norge enn på kontinentet. Etterhvert vil resten av landet få merke dette.

Politikerne slipperaltfor billig unna dette strømsviket som truer med å ødelegge norsk næringsliv og konkurranseevne.

I stedet forå satse på enøk og omlegging av energibruken skal vi satse på å bygge ut enda mer vindkraft og annen kraftproduksjon som skal erstatte eksporten. I retur er vi så heldige at vi må betale minst 150 øre/kWh.

Dette er kjernen i kraftdebatten som politikerne og mediene unngår å ta opp. Men vi lar oss bare rundlure en viss tid. Snart vil vi oppleve at det ikke lenger blir lønnsomt å drive næringsliv og industriproduksjon i Norge, slik Tyskland erfarer. Kan vi håpe at politikerne våger å ta grep i forhold til EUs energiunion og ta tilbake kontrollen over strømeksporten før industrien går dukken?