Herold

En økt satsing på hovedstaden i nord vil tjene hele landet.

Tromsø har nådden ny milepæl. Vi har passert 80.000 innbyggere. Det er en kjærkommen gladnyhet i en ellers svært krevende tid.

Befolkningen i Norge vokser i høyt tempo, men det er ikke tilfelle i Nord-Norge. Landsdelen vår tappes for folk.

Det er en langvarig, men skummel utvikling, ikke minst med tanke på den spente sikkerhetssituasjonen i nord for tiden. Mer enn noen gang trenger Norge menneskelig beredskap og tilstedeværelse her i nord.

Det bedrøvelige faktum er at vi i snitt mister åtte innbyggere til Sør-Norge hver dag. Langt flere flytter fra nord til sør enn antallet som flytter motsatt vei.

Til og med Tromsø taper på akkurat dette området, men hovedstaden i nord går likevel i pluss takket være fødselsoverskudd og tilflyttere fra utlandet.

HELGE NITTEBERG, bio siste

Tromsø er på mange måter en garantist for bosetting i nord – direkte og indirekte.

• Direkte ved at veksten i Tromsø demmer opp for tilbakegangen i resten av landsdelen.
• Direkte ved at Tromsø tiltrekker seg nordlendinger som ellers hadde havnet i Oslo eller andre steder sør i landet.
• Indirekte ved at kunnskapsbyen Tromsø utdanner unge mennesker, som senere bosetter seg på små og store steder i nord.

For å si det som det er:Uten Tromsø er Nord-Norge ille ute. Og hvis Nord-Norge er ille ute, er også Norge ille ute.

Men fordi Nord-Norge har Tromsø, er det gode forutsetninger for «lys i husan» og «menneskelige skjold» mange steder. Fra sør i Helgeland til nordøst mot grensen til Russland.

Det er uhyre viktig at dagens regjering og fremtidige regjeringer vet å sette pris på Tromsø, som den sterkeste motoren for utvikling og bosetting i hele landsdelen.

Anerkjennelsen må skje gjennom satsing på infrastruktur. I klartekst vil det si vei, jernbane, luftfart, havner, energi, sykehus, nasjonale institusjoner, kompetanse og ikke minst folk.

En stor del av den videre satsingen i nord bør skje i og rundt Tromsø. Ikke fordi Tromsø skal ha alt, men fordi det er klokt å bruke ressursene der vi får mest igjen for det.

Ett åpenbart eksempel: Et sterkt universitet og et sterkt sykehus – med hovedbase i den største byen – gagner fellesskapet langt utenfor Tromsøs kommunegrenser.

Skal Tromsø voksevidere er vi også avhengig av et sterkt omland, og god infrastruktur. Kortere og bedre vei mellom Tromsø, Finnsnes og Indre Troms vil gi et større jobbmarked og utvide pendlerområdet.

Alternativet er å smøre ulike tiltak tynt utover hele den nordnorske fjøla. Det er dårlig ressursutnyttelse. Effekten blir mindre for det store fellesskapet.

Vi skal selvsagt ikke legge ned nordnorske lokalsamfunn, slik enkelte tar til orde for. Men vi må samtidig erkjenne at sentralisering er en tyngdekraft som treffer oss i økende grad, enten vi liker det eller ikke.

Noen lokalsamfunn vil dø en naturlig død, uten involvering fra staten. Andre lokalsamfunn vil bli merkbart svekket, delvis fordi de demografiske tyngdekreftene gjør sitt – og delvis fordi lokalpolitikere luller seg bort i romantikk, lukker øynene og ikke har vilje til å tenke nytt.

Men store deler av Nord-Norge har forutsetninger for å klare seg godt, så lenge det er politisk vilje fra toppen til å satse på landsdelen. En betydelig del av denne innsatsen bør rettes mot lokomotivet Tromsø.