Herold

– Familien, nærmiljøet, frivilligheten og pårørende vil også framover være en viktig del av et varmt og bærekraftig samfunn, skriver Trine Noodt (V) i dette innlegget.

I debatten om helse- og omsorgstjenestene i Alta kommune brukes det ofte sterke beskrivelser og eksempler som naturlig nok skaper uro og bekymring hos folk. Når enkeltmenneskers frykt, slit og opplevelser løftes fram, treffer det oss alle følelsesmessig. Samtidig er det viktig at diskusjonen om våre omsorgstjenester ikke reduseres til et spørsmål om hvem som bryr seg mest, eller til et inntrykk av at kommunene bevisst bygger ned tilbud av mangel på vilje eller omtanke for andre.

Virkeligheten er langt mer sammensatt enn det. Alta kommune bruker i dag betydelige ressurser på helse- og omsorgstjenester – faktisk langt mer enn det staten fullt ut kompenserer for gjennom sine overføringer. Samtidig øker både antallet eldre, kompleksiteten i tjenestene og forventningene til hva kommunen skal levere. Det er ikke unikt for Alta. Det gjelder store deler av kommune-Norge.

Det betyr ikke at folk ikke skal oppleve trygghet og verdighet. Det betyr at vi som er satt til å forvalte fellesskapets ressurser må prioritere for å sikre at hjelpen når fram til dem som trenger den mest – også i framtiden. Det er lett å skape et inntrykk av at kommunen kutter fordi vi ikke ønsker å prioritere omsorg. Det er ikke riktig. Sannheten er at kommunen allerede strekker seg langt for å yte gode kommunale tilbud, og for å demme opp for behovet for tjenester i fravær av et lokalsykehus i nærheten. Helse- og omsorgssektoren utgjør den største delen av kommunebudsjettet, og våre ansatte gjør en enorm innsats for innbyggerne våre hver eneste dag.

Samtidig er vi ærlige på at framtidens omsorg ikke kan løses av kommunen alene. Familien, nærmiljøet, frivilligheten og pårørende vil også framover være en viktig del av et varmt og bærekraftig samfunn. Det betyr ikke at kommunen «skyver ansvaret over» på folk. Omsorg har alltid vært et samspill mellom offentlige tjenester og menneskene rundt oss. Gjennom generasjoner har familier og nærmiljø stilt opp for hverandre – og det fellesskapet vil fortsatt være en viktig verdi i samfunnet vårt.

Endring betyr ikke automatisk dårligere tjenester. Noen ganger handler endring om å bruke ressursene klokere, prioritere tidligere innsats, ta i bruk ny teknologi eller organisere tjenestene annerledes for å sikre kvalitet over tid. Det er helt legitimt og fair å diskutere hvor grensene skal gå, og hvilke prioriteringer som er riktige. Men da må vi også være ærlige på at kommunen ikke bare kan vedta seg bort fra økonomiske realiteter. Hver krone brukt ett sted må hentes fra et annet sted.

Samtidig som kommunen hver dag jobber for å opprettholde gode og forsvarlige tjenester, blir det tydelig at gapet mellom nye lovpålagte krav og oppgaver, og forventninger fra innbyggerne, øker raskere enn inntektene vi får fra staten. Dette skaper et press som ikke kan løses av oss lokalt alene. Skal vi greie å møte behovene framover, må statlige myndigheter og våre folkevalgte på Stortinget våkne og sørge for at finansieringen står i forhold til ansvaret som legges på kommunene. For gode omsorgstjenester skapes ikke av forventninger og den gode vilje alene.