Herold

Jeg kommer alltid til å lure på om jeg kunne gjort noe annerledes.

Av hensyn til de pårørende velger jeg å være anonym. Fordi det handler egentlig ikke om meg, men det handler om alle de som er der når ulykken skjer.

I tre år har jeg båret ulykken, fra jeg telte ned tre to en - bang. Det var akkurat som i en film, en merkelig stillhet. Jeg hadde på meg headset, med noise cancelling. Jeg tastet inn nødnummer på automatikk, og svingte til siden.

Den dag i dag vet jeg ikke om det var headsetet eller om det var nervesystemet mitt som fjernet lyden av en kraftig kollisjon. Eller kanskje den så kraftig ut, men var ganske stille.

Deler av meg har slått av de inntrykkene. Og det er kanskje derfor de kommer og går, en frykt for å glemme men samtidig en frykt for å aldri glemme. En bølge som slår meg hver vår, lyden av motorsykler, følelsen av rå asfalt, frykten for en aggressiv forbikjøring på E6 skal resultere i en ulykke.

Det er så mange detaljer ved en ulykke, det er nødetater, vitner, førstehjelpen, de skadde, de pårørende og i ytterste konsekvens de omkomne. Vi tenker oftest på de etterlatte etter en ulykke, og det er helt riktig.

I skyggen av ulykken er det mange tilfeldigheter. De som var på veg til barnehagen eller jobb, eller på veg hjem fra jobb, eller bare tilfeldig passerende. Så inntreffer ulykken og de blir knyttet til den begivenheten i all overskuelig fremtid.

Jeg husker en fra kriseteamet sa: Det må ikke bli en traume. Så lenge du behandler den, vil den bli en hendelse. Fra den første natten etter ulykken ble jeg redd for at dette skulle være noe jeg skulle se om igjen og om igjen resten av livet. Fordi det var bare en uflaks-morgen, hvor jeg hadde glemt noe. Og måtte snu.

To dager på radhar jeg lest om ulykker med de verste utfall, før rommet tankene mine i hovedsak de skadde og deres nærmeste. Nå rommer tankene mine også de som har enten tatt vare på en sjokkskadd, gjennomført førstehjelp eller vært vitne til en ulykke.

Det er en traume, og det er kanskje tabu å snakke om traumen. Jeg tror at 17. mai for de som var i Nittedal og gjennomførte de første livreddende tiltak så er 17. mai endret. Kanskje for alltid.

Den traumen kan endre livet, og det kan sette livet ditt på vent. Nettopp fordi du helt tilfeldig stod der uforberedt. Det koster for et sinn og en kropp, det lyd, lukt og bilder som kan være vanskelig å fjerne.

Og kanskje så sterke opplevelser at man trenger lang tid. Mer tid enn arbeidsgiveren forstår, og mer tid enn dine nærmeste forstår. Fordi man tross alt er frisk, ikke skadd og ikke pårørende.

Jeg kommer alltidtil å lure på om jeg kunne gjort noe annerledes. De sier at det gjør alle, og så sier alle at det må man ikke lure på. Som om det er en bryter man kan slå av. Det er jo ikke det. Man kan sette den på pause, så ruller den på nytt over deg ved neste korsveg med økt kraft.

For deg som mistet livet, så vil jeg aldri glemme. Jeg visualiserer at hvis det noen gang skjer igjen så skal personen leve. Å miste et liv jeg ikke kjente, men som jeg så familien til, drømmene som ble knust, savnet som for alltid vil være et sår som ikke gror.

Jeg kjente deg ikke, men det føles som jeg gjorde det, kanskje min stemme var den den siste du hørte.

Dette innlegget ertil dere, dere som på mange måter er usynlig. Jeg tenker på dere hver gang jeg leser nyhetene.

Fordi det forventes at livet går videre, men for mange kan det hende det endrer kurs. Livet før og etter ulykken.

Enten man er tilfeldig der, er i en uttrykning, er ved akuttmotaket, eller er kriseteamet. En ulykke rammer flere enn de få, det rammer tilfeldig og gjerne mange.