Herold

Det er sagt før og kan med fordel gjentas – parkering i fjell er en katalysator for utvikling av byen vår. Det er særs viktig at vi nå kommer videre. Det er derfor med stor glede vi registrerer at formannskapet i Lillehammer med klart flertall går inn for prosjektet.

Enkelte peker på økonomisk usikkerhet, usikre investorer og risiko knyttet til gjennomføring. Det er forståelige vurderinger. Dette er et stort prosjekt.

Men det avgjørende spørsmålet er ikke bare hvilken risiko vi tar ved å gjennomføre.Det avgjørende spørsmålet er: Hva er risikoen ved å la være?

Parkering i fjell er ikke først og fremst et parkeringsprosjekt. Det er et byutviklingsgrep.

Det handler blant annet om å:

• frigjøre gater og byrom
• styrke sentrum som handels- og møtested

Alternativet til dette er ikke status quo. Alternativet er et sentrum som sakte mister sin utviklingskraft.

Hvordan skal vi utvikle Storgata og sentrum dersom vi samtidig binder opp sentrale arealer til parkering? Hvordan skal vi styrke handelen og øvrige næringer uten å gjøre sentrum mer tilgjengelig og mer attraktivt?

Å ikke gjøre noe er også et valg – og det valget har konsekvenser.

Et argument som trekkes fram er manglende investorer. Det bildet er ikke riktig. Private aktører har allerede investert betydelige midler – i planlegging, konseptutvikling og prøveboringer. Dette er ikke penger noen legger på bordet uten tro på prosjektet.

Utfordringen er ikke mangel på vilje. Utfordringen er mangel på forutsigbarhet.

Seriøse investorer går ikke tungt inn i et prosjekt før det foreligger reguleringsmessig avklaring. Det er nettopp planprosessen som man nå vil igangsette som reduserer risiko og gjør investering mulig.

I diskusjonen fremstilles dette til tider som et prosjekt kommunen kan velge å stå utenfor. Det er en misforståelse.

Kommunen har i dag betydelig kontroll over parkeringssituasjonen i sentrum, og har selv vedtatt mål om å frigjøre arealer og videreutvikle bykjernen. Parkering i fjell er et av de viktigste virkemidlene for å lykkes med dette.

Spørsmålet er derfor ikke om kommunen skal være involvert, men hvordan.

Et parkeringsanlegg i fjell er ikke bare et anlegg for biler. Det er en struktur som legger til rette for fremtidens mobilitet – og potensielt også kan bidra til samfunnsberedskap, for eksempel gjennom etablering av tilfluktsrom eller andre funksjoner under bakken.

Verdien av prosjektet må derfor vurderes bredere enn i et isolert regnestykke.

Noen er bekymret for økonomisk risiko. Det er legitimt. Men å vente på investorer før man gjennomfører planprosessen – løser ikke problemet. Det stopper prosjektet. Det fører oss ikke nærmere en avklaring. Det skyver den bare foran oss.

Den reelle risikoen er ikke at prosjektet ikke blir lønnsomt. Den reelle risikoen er at vi ikke tar grep. At vi blir stående i en situasjon hvor:

• sentrum ikke utvikles
• arealer ikke frigjøres
• muligheter ikke realiseres

Det er en mye større og mer langsiktig risiko for byen vår enn de midlene som nå diskuteres.

Skal vi komme videre, må noen ta første steg. Kommunen er den eneste aktøren som har både ansvaret og muligheten til å gjøre det – gjennom å gjennomføre planprosessen.

Det er ikke et valg om å ta all risiko. Det er et valg om å ta ansvar for retning.