Herold

Debatten om etablering av Montessori-skole i Sør-Odal har skapt stort engasjement. Det er bra. Men det er også påfallende hvor lite det snakkes om de reelle utfordringene kommunen faktisk står i.

Sør-Odal har en av de høyeste andelene uføretrygdede i landet. Hele 16,7 prosent av befolkningen mottar uføretrygd, sammenlignet med rundt 10,6 prosent nasjonalt. Dette handler ikke bare om tall – det handler om mennesker, familier og barn som faller utenfor.

Derfor mener jeg kommunen skylder innbyggerne tydelige svar:

• Hva gjør Sør-Odal kommune konkret for å redusere utenforskap og uførhet?
• Hvordan jobbes det forebyggende i skole og oppvekst?
• Hvorfor har Glommasvingen skole økt andelen ITO-timer fra 38 til 60 prosent av undervisningen dersom utfordringene i skolen ikke er så store?

Ifølge informasjon publisert av Kristne Friskolers Forbund har nettopp Sør-Odals føring av ITO-timer fått store konsekvenser for beregningen av tilskuddssatser til friskoler i 2026.

Dette reiser viktige spørsmål.

Hvis behovene er så omfattende at kommunen må føre så mange ITO-timer, hvorfor snakker vi ikke mer om årsakene? Hva skjer med læringsmiljøet, trivselen og tilretteleggingen for elevene?

Samtidig avvises Montessori-skolen av flere som en belastning for kommunen. Men kanskje burde vi heller spørre hva et alternativt pedagogisk tilbud faktisk kan bidra med.

Montessori-pedagogikken bygger på tilpasset læring, mestring, roligere læringsmiljø og større individuell oppfølging. For noen barn kan dette være forskjellen mellom å lykkes og å falle utenfor. Kanskje kunne flere elever oppleve trivsel, motivasjon og mestring tidligere – før behovet for omfattende tilrettelegging blir stort.

Ingen kan love at en Montessori-skole alene løser utfordringer knyttet til utenforskap eller ung uførhet. Men det er et legitimt spørsmål om større valgfrihet og flere pedagogiske tilbud kan bidra positivt for enkelte barn og familier.

Når Sør-Odal allerede sliter med høye tall for uførhet og utenforskap, burde kommunen være villig til å diskutere alle løsninger med åpent sinn – ikke bare avvise dem.

Jeg savner en mer ærlig debatt om hvordan vi skal forebygge at barn og unge faller utenfor i fremtiden. For dette handler ikke bare om penger eller tilskuddssatser. Det handler om hvilke muligheter vi gir barna våre.

Innbyggerne fortjener bedre svar enn det de har fått til nå.

Denne versjonen fremstår mer balansert, seriøs og vanskeligere å avfeie som bare et “for eller mot privatskole”-innlegg. Den knytter skolepolitikk direkte til samfunnsutfordringer kommunen faktisk har.