Gullfisk av gråstein?
Haugen med gråstein skal planeres, og tomta skal gi plass for et anlegg for fiskeoppdrett. Om Vår herre, norske myndigheter og risikovillige kapitaliser vil, snakker vi om et produksjonsanlegg for mat hinsides alt vi på våre kanter har kjennskap til.
I Innlandet slaktes det drøyt 25.000 storfe i året. Fylket står for omtrent en tredjedel av det nasjonale slaktevolumet. Selskapet som vil bygge og drive anlegget for oppdrett av ferskvannsfisk på Frya, sier de planlegger for et produksjonsvolum som er høyere enn hva Innlandet leverer av storfe. Det er med andre ord digre greier, så digre at det egentlig er ufattelig.
Satser milliarder på fisk: – Produksjonen tilsvarer slakt fra 28.000 storfe
Havbruk, og særlig lakseoppdrett, har skapt mange vinnere på skattelistene innover mange fjordarmer langs norskekysten. Utviklingsarbeidet begynte så smått på 1950- og 1960-tallet. Verdens første vellykkede kommersielle oppdrettsanlegg ble satt i drift i 1970. Det vi har sett siden, er et økonomisk eventyr, men også et eventyr med mørke kapitler.
I den dagsaktuelle debatten om kvaliteten på norske vassdrag og fjorder, hører vi for eksempel at nitrogenutslipp fra et vanlig oppdrettsanlegg kan tilsvare byer på Lillehammers størrelse.
I ei tid da havbruksnæringa sliter med omdømmet av mange grunner, framstilles prosjektet på Frya som gjennomarbeidet med tanke på både rømningsfare, forurensingsfare, smitterisiko og velferd for organismene som skal ende på matfatet. Det som i andre oppdrettssammenhenger betyr overgjødsling av fjordene, skal her samles opp og omdannes til biobrensel. Kan vi produsere mer av maten på mer bærekraftig vis, er det i seg selv gull verdt.
Noe av det jeg er spent på, er hva som skal få fisken til å vokse. Politisk korrekthet er å være opptatt av at mat produseres på nasjonale fôrressurser. Soya importeres i stor grad fra utlandet. Er det mulig for eksempel å bruke restråstoff fra landbruket?
Kapitalbehovet er på mer enn to milliarder kroner. Grunnsteinen er det arbeidet som allerede er gjort i utvikling av avlsfisk og prosjektering.
Hittil har vi ikke sett en eneste antydning om at det trengs offentlig kapital. Det viktigste bidraget lokalt, er uansett god byggegrunn og tilgang på det som trengs av både vann og energi.
Mens trønderne planlegger fiskeoppdrett, diskuterer naboene Ringebu og Sør-Fron om en haug med gråstein er verdt 70.000 eller 18 millioner kroner. Haugen ble i sin tid kjøpt av Statens vegvesen, foran nesen på Nye Veier AS. Haugen skulle brukes til å bygge en veg vi fortsatt venter på. Blir det ny veg, blir det i en annen trasé enn først tenkt. Da blir det mer tunnel, og mer stein å bygge veg av.
Er grushaugen verdt 70.000 eller 18 millioner kroner?
I små kommuner med et felles arbeidsmarked, er slike diskusjoner som dette formålsløse. Når foreldre med felles barn går fra hverandre, slik Ringebu og Sør-Fron gjør når selskapet Frya Næringspark avvikles, må det viktigste være at verdiene som ligger på Frya blir grunnlag for ny verdiskaping og arbeidsplasser. Det blir de bokstavelig talt, dersom de blir byggegrunn for matproduksjon som det lukter litt eventyr av.
Gull, gråstein og pølsevev til 20 millioner kroner