Herold

«Gladmelding til pasienter: Ingen skal være nødt til å legge ut mer for transport enn egenandelen». Dette var overskriften i Glåmdalen for leden dag.

Og det er jo ikke noen hverdagskost at kamp nytter, og at Stortinget korrigeringer av kursen. I SV er vi glad for å ha bidratt til å skape stortingsflertall for dette.

Det har gjort inntrykk når Arbeiderparti-ordfører Ragnhild Vassvik i Gamvik beskrev hvordan en pasient fra Mehamn må bruke tre døgn for å komme seg med Pasientreiser til en times psykologhjelp i Karasjok. Det er sannelig noe annerledes enn de av oss som bor på det sentrale Østlandet, hvor vi med Pasientreiser kanskje bruker en halvtime for å komme til lokalsykehuset.

Pasientreiser er ment å være en ordning som sikrer at alle har råd til å reise til behandling på sykehus. Det er ment å sikre likebehandling og likeverdige offentlige helsetjenester dekket av folketrygden, som er en av grunnene til at vi betaler skatt – og jeg betaler den med glede.

Pasientreiser fungerer bra for veldig mange og leverer på opp mot 90 pst. av sine servicemål, men undersøkelser viser at det er store forskjeller i hvor godt det fungerer ulike steder i landet. Utfordringene er store i deler av landet med dårlig kollektivdekning og lange avstander.

Dagens pasientreiseordning bidrar til et todelt helsevesen. Flere sykehus har bekreftet at de får flere avlysninger på konsultasjoner fordi folk ikke får ordnet med transport. Hvis mennesker med dårlig råd lar være å reise til sykehus for nødvendig behandling, er det en fallitterklæring for vårt felles skattefinansierte helsevesen.

Konsekvensene blir særlig store for kronikere og folk som trenger langvarig behandling. Innspill fra Kreftforeningen viser at mange kreftpasienter har behandlingsforløp som strekker seg over måneder og år, og at hyppige reiser til behandling kan gi en betydelig økonomisk belastning.

Mange av pasientreisene skjer med taxi på grunn av mangel på andre reisemuligheter. En del steder presses prisene så lavt at ingen seriøse taxiselskaper kan levere anbud hvis sjåførene skal ha en anstendig lønn. Det åpner slusene for useriøse aktører og plattformselskaper. Mange av utfordringene i taxinæringen skyldes frislippet som skjedde under Solberg-regjeringen, og selv om SV sammen med regjeringen vedtok innstramminger i forrige stortingsperiode, er mye skade skjedd.

Reiser i særlig Troms og Finnmark er så lange at de krever overnatting på hotell. I dag er standardsatsen for dekking av overnatting bare 711 kr, og det er langt fra hva det faktisk koster. Det pågår en forsøksordning med økt sats i nord, men den er heller ikke i nærheten av å dekke de faktiske utgiftene. Nå har Stortinget vedtatt at dette skal evalueres, og at man skal vurdere å utvide ordningen og se på om vi skal ha en økt sats i hele landet. Det er en god start, men det er ikke nok.

Ikke alle helseforetak har klart å få på plass en fullverdig pasientreiseordning. Her får pasientene informasjon på Pasientreisers nettsider om at de må klare seg selv, og legge ut for reisen. Ikke alle er økonomisk i stand til å legge ut så mye penger, og kanskje – ja, bare kanskje, få igjen pengene om noen uker. Dette er svært ugreit og uakseptabelt. Ingen får seg forelagt en regning, som må være betalt, før ambulansen setter kursen mot lokalsykehuset.

Ved stortingsbehandlingen ble det, med SVs stemmer, skapt en del viktige flertall for forbedringer: Ved anbud skal kvalitet vektes høyere enn laveste pris. Få på plass en ordning der pasienten kan reise uten å betale mer enn egenandelen for transporten og overnattinga. Pasientreiser skal i større grad prioriteres når fly benyttes som reisevei til og fra behandling i helsetjenesten. Det skal vurderes økt sats for hotellovernatting for hele landet. Og ikke minst; Stortinget har vedtatt at det skal gjennomføres en totalevaluering av Pasientreise-ordningen. Det er bra.

Mye gjenstår, og SV er på ballen.