Herold

Rettssaken mot de ti jegerne, som i disse dager pågår i Romerike og Glåmdal tingrett, preger hele distriktet. Saken handler hovedsaklig om påstått ulovlig ulvejakt. Men den rører samtidig ved noe enda større; identitet, tradisjon, nærhet til naturen og en dyp følelse av avmakt overfor sentrale beslutningstakere.

Ordfører Kamilla Thue (Ap) i Eidskog setter i en artikkel i Glåmdalen og Nationen ord på noe flere kjenner på. Ulvesonen oppleves av mange som en skjevfordeling av belastning, der tap av jakthunder og frykt i hverdagen blir møtt med skuldertrekk eller harselas fra urbane strøk. Det er en høyst reell problemstilling som fortjener å bli tatt på alvor.

«Debatten trenger at flere engasjerer seg. Jeg ønsker meg flere nyanser, mer respekt og innestemme», sier Thue.

Her berører ordføreren et problem som strekker seg langt utover ulvesaken. Temaet kan være rovdyr, men også vindkraft, bompenger, kjønnsidentitet eller noe annet som vekker sterke følelser. Frontene blir fort så steile, og retorikken så giftig, at den moderate majoriteten skygger banen.

Uføret ble nylig satt på spissen da journalist og humorist Ken André Ottesen tok et oppgjør med den mest ekstreme hetsen i norske kommentarfelt. Begeret til Ottesen rant over etter å ha lest strømmen av hat som traff AUF-leder Gaute Børstad Skjervø etter at han var deltaker i «Debatten» på NRK.

For Glåmdalens del fører manglende folkeskikk til at vi noen ganger må stenge kommentarfeltene. Av og til åpner vi dem aldri opp. Basert på temaet vet vi hvordan det kommer til å bli. Det blir for ressurskrevende kontinuerlig å følge med og slette uanstendige innlegg.

Men det sitter langt inne for en lokalavis å nekte folk å diskutere. Vi skal være regionens viktigste torg for meningsutveksling. Men når det som utveksles er brutale personangrep, konspirasjonsteorier, hets og trusler, er vi nødt til å trekke i nødbremsen.

Det sørgelige er at de mest ekstreme med det kveler samtaler vi faktisk burde ha. Om rovdyrjakt og ulvesoner, kjønnsidentitet og innvandring, for eksempel. Det må være lov å være for ulvejakt uten å bli stemplet som rovdyrhater eller det som verre er. Og det må være tillatt å forsvare dagens rovdyrforvaltning uten å bli hetset for det. Motargumenter må man selvsagt tåle, men ikke reinspikka personangrep.

Når det blir umulig å stille seg nærmere midten, når man ikke slipper til med nyanser, taper demokratiet. Da mister vi evnen til å finne løsninger som gjør det mulig å leve sammen, også når vi er uenige.

Vi trenger «innestemmen» Kamilla Thue og andre etterlyser. Hvis vi lar de som skriker høyest definere ordskiftet, står vi igjen med et kaldere – og dummere – samfunn.