Herold

Vi vet at forebygging virker. Vi vet at det er billigere. Likevel bruker vi mest når problemene er størst.

Han sitter bakerst i klasserommet.

Læreren ser ham. Hun vet at han strever. Men det er mange elever, og for lite tid. Så hun nå gå videre.

Han svarer ikke lenger når han blir spurt. Snakker mindre. Kommer oftere for sent.

La oss kalle ham Jonas. Vi vet hvem han er.

Han er ikke alene. Han finnes i hver klasse, på hver skole, i hver kommune. Dette gjelder for både gutter og jenter, i alle aldere. Hvert femte barn er en potensiell Jonas.

Flere kronikker og debattinnlegg

Og vi vet også noe annet: Han blir ofte ikke fanget opp i tide.

Vi har bestemt oss for å gripe inn tidligere. Barnevernreformen og opptrappingsplanen for psykisk helse sier det samme: Innsatsen skal komme før problemene vokser.

Likevel skjer det motsatte.

Når Jonas først får hjelp, er det blitt alvorlig.

Fravær, konflikter og mistrivsel har fått utvikle seg over tid. Tiltakene må bli større – og dyrere. En institusjonsplass kan koste flere millioner kroner i året. En fosterhjemsplass rundt én million.

Dette er nødvendige tiltak for Jonas.

Men de er også et tegn på at vi kom for sent.

Den viktigste hjelpen skjer ofte i det stille – og den krever kompetanse og tid.

Det er læreren som kunne sett ham.

Helsesykepleieren som møtte foreldrene da de strevde på helsestasjonen.

Eller helsesykepleieren som fulgte opp Jonas etter undervisning om vold i klassen. Hvis det bare var tid.

Dette er lavterskeltilbudene vi vet virker. Dette er de relasjonene som kunne snudd utviklingen tidlig. Men de er også de første som forsvinner når kompetansen og kapasiteten ikke strekker til.

Barnevernreformen

Regnestykket er enkelt: Tidlig hjelp kan koste noen titusener. Sen hjelp kan koste millioner.

For prisen av én institusjonsplass kunne vi ha fulgt opp mange barn som Jonas – før det gikk så langt.

Da kunne Jonas kanskje sluppet et liv med traumer og psykisk uhelse. Han kunne heller fått vokst opp til å bli en trygg og god voksen og en ressurs for samfunnet.

Dette er det politiske paradokset.

Vi vet at forebygging virker. Vi vet at det er billigere. Likevel bruker vi mest når problemene er størst.

Når vi venter,forsvinner ikke behovene. De vokser.

For Jonas handler det ikke om budsjetter.

Det handler om å bli sett før det blir for sent.

Vi kunne møttham før.

Vi vet at Jonas allerede i dag må vente. Spørsmålet er hvor lenge Jonas må vente hvis kommunekommisjonens forslag får gjennomslag.

Andre saker fra dt.no

Dramatisk kveld for Dan (34): – Husker ikke mye

– Mister vi én til, må vi trykke på den store røde knappen

Bertil (62) skal styre Drammen videre etter skandalen

Sveins undertekst bruk