Herold

Den norske fellesskolen har gjennom generasjoner vært en bærebjelke i samfunnet vårt. Skolen skal samle barn med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger og ulike meninger i et trygt læringsfellesskap. Nettopp derfor mener vi det er viktig å diskutere hvor grensene går for skolens mandat – og hva som ikke bør være et kommunalt anliggende.

I Randabergskolen har vi valgt å legge oss på en varsom og restriktiv linje når det gjelder ideologiske strømninger og særinteresser i undervisning og skolemiljø. Vi ønsker å stå støtt i den norske kulturarven og i verdier som over tid har bidratt til stabilitet, tillit og fellesskap.

Dette gjelder også spørsmål knyttet til kjønn og identitet. Barn og unge er i utvikling, og identitet formes gjennom modning, erfaringer, relasjoner og tid. Skolen skal møte alle elever med respekt og omsorg, men det betyr ikke at skolen eller kommunen skal ta en styrende rolle i barns personlige identitetsutvikling.

Sei ja til friskule!

Når komplekse spørsmål om kjønn og identitet presenteres som om det finnes ett fasitsvar, beveger skolen seg inn på områder som både faglig, etisk og samfunnsmessig er omdiskuterte.

Her mener jeg det er nødvendig med større ydmykhet og varsomhet.

Det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen av sine barn. Skolen skal samarbeide med hjemmet – ikke gradvis overta spørsmål som naturlig hører hjemme i familien.

Kommunale institusjoner bør være forsiktige med å definere barns selvforståelse i spørsmål som kan få store og langsiktige konsekvenser.

Denne utviklingen ser vi også på andre områder. Stadig flere barn og unge møtes med diagnoser, profesjonalisering og behandlingslogikk der man tidligere la større vekt på modenhet, grensesetting, foreldrenærvær og tid. Samtidig vokser barn opp med et massivt press fra sosiale medier og digitale miljøer som påvirker identitet, psykisk helse og selvbilde.

Særlig alvorlig blir dette når det åpnes for irreversible eller sterkt inngripende tiltak overfor mindreårige. Mange unge som strever med identitet, strever også med psykisk helse, ensomhet eller nevrodivergens. Da må føre-var-prinsippet gjelde. Barn trenger trygge voksne som tåler usikkerhet og som ikke forhaster prosesser de senere kan angre på.

Men dette handler også om noe større enn enkeltsaker. Fellesskolen er selve grunnmuren i det norske samfunnet. Det er her barn fra ulike hjem, kulturer og samfunnslag møtes. Dersom tilliten til fellesskolen svekkes, vil de mest ressurssterke familiene i økende grad søke seg bort til private alternativer eller lukkede miljøer. Da risikerer vi et mer oppsplittet samfunn, der barn vokser opp mer adskilt fra hverandre og med mindre forståelse for fellesskapet de er en del av.

Vi må unngå et samfunn der fellesskolen gradvis blir stående igjen som et tilbud for noen, mens andre velger seg ut. Norge har lykkes nettopp fordi vi har hatt sterke felles institusjoner som folk har hatt tillit til på tvers av bakgrunn og økonomi. Den tilliten må vi ta vare på.

Derfor mener vi skolen må holde fast ved sitt kjerneoppdrag: kunnskap, trygghet, dannelse og fellesskap. Ikke ideologisk aktivisme, ikke identitetspolitikk og ikke oppgaver som naturlig hører hjemme hos foreldrene eller i familien.

Barn trenger stabile voksne, tydelige rammer og tid til å modnes. Fellesskolen skal være et sted som samler oss – ikke splitter oss.

Hvis vi mister fellesskolen, mister vi noe langt større enn en skolemodell – vi mister et av de viktigste fellesskapene som holder Norge sammen.