Etter 2.000 salg på to timer sitter vi igjen med stort overskudd
Plus
Takk til dugnadsgjengen som gjorde 17. mai på Torvastad mulig. Gevinsten kan vi ikke telle i pengeskrinene eller på Vipps. Overskuddet fra dagen er følelsen av å tilhøre en stor flokk. Bygda, byen og landet.
Da siste bord var kjørt tilbake, kakefatene vasket og bunaden ikke lenger satt helt som den gjorde om morgenen, var det lett å kjenne på trøttheten. Men mest av alt var det lett å kjenne at dette var viktig.
For 17. mai lager ikke seg selv. På Torvastad, som i mange andre bygder og lokalsamfunn, er det foreldre, komité og gode hjelpere som åpner gamle Excel-ark, finner fram fjorårets kvitteringer og prøver å huske hvor mange is som egentlig ble solgt sist.
Noen bestiller lapskaus. Noen lager pynt. Noen bærer bord. Noen står i kafeen. Noen rydder når alle andre har gått hjem. Og midt i dette kommer bygda: Barn, foreldre, besteforeldre, naboer og kjente fjes. Vennlige nikk og «gratulere med dagen».
På avstand kan dette virke trivielt. Is, pølser, leker, taler, flagg og gamle tradisjoner. Men det er nettopp disse faste leddene som gjør 17. mai til en felles liturgi. Vi feirer Grunnloven, men vi øver også på sameksistens. År etter år lærer vi barna at vi har noe sammen: sanger, symboler, minner og et fellesskap som er større enn oss selv.
- mai er frivillighet uten medlemskort. Det er dugnad uten vedtekter. Det er en av de få dagene der vi møtes på tvers av tro, politikk, alder og organisasjonstilhørighet. Vi lager felles minner som blir liggende i kroppen livet ut.
Og så oppdager vi nye stemmer. Som Nora fra 7. klasse, som holdt en sterk og modig tale om ytringsfrihet og unges liv i sosiale medier. Hun sto på scenen foran bygda, ble lyttet til og fikk applaus. Slik bygger vi hverandre opp.
Dette er beredskap. Ikke med hjelmer og planer, men med tillit, ansikter og felles minner. Dette er en dag vi bør få enda flere med på.
Nå skal Excel-arkene oppdateres, Vippsen gås gjennom og pynten pakkes fint ned. Stafettpinnen går videre til 2027. En dag sitter kanskje min snart ti år gamle datter selv i dugnadsgruppen og lurer på hvor mange is som må bestilles, og hvilke leker som skal være med.
Det håper jeg. For dette er en tradisjon som gir avkastning.