Herold

Irans kyst er på 1536 kilometer og her står Donald Trump fast. Det forstår Putin. Britene forstår det også og treffer tiltak - på Norskekysten.

Problemet Trump avfeide, kan belyses med eksempler. Før krigen antok man at Iran hadde over tjue små 125-tonns Ghadir-klasse-ubåter. Hvor mange er intakt? En Ghadir kan føre to tunge torpedoer, dykkere og miner. Det er også usikkert hvor mye Iran har igjen av sitt førkrigslager på rundt 6 000 miner og av ubemannede miniubåter. Bare tanken på to, tre tankskip i brann i Persiabukten, Hormuzstredet eller Omanbukten viser hva dette handler om.

Slik briter ser det: Trump smadret alt unntatt det avgjørende. Der står han.

Så hva er det Putin og britene forstår? Putin forstår at Norskekysten er langt viktigere for ham enn nordnorsk innland. Britene forstår at deres Atlantic Bastion-konsept, som strekker seg fra de britiske øyer og til Arktis og er solid forankret på Norskekysten, er essensielt. Derfor har britenes Atlanterhavsbastion nå en dominerende plass i debatten deres, mens den er perifér i norsk debatt.

Britene mangler penger, men satser mer enn oss på blant annet sensorer på havbunnen og ubemannede miniubåter for krevende kystfarvann og over kabler og rør på dypet. Vi er nok med, men det er karakteristisk at vi svir av opp mot 30 milliarder kroner på å stable stridsvogner i Målselvdalføret. Der er det marginalt sannsynlig at et angrep vil komme og i krig like marginalt mulig å flytte stridsvogner ut for å få dem til riktig sted til riktig tid.

Og hvor er «riktig sted»? Med Trumps flause i tankene ser nok Putin eksempelvis til Sørøya, der han kan tenke seg blant annet framskutte sjømålsmissiler, luftvern og mindre baser. Dette vil skape stor utrygghet. Med sin Atlanterhavsbastion tenker britene helt vest til Atlanterhavsryggen.

Se på kartet. Hvordan skal vi få de rådyre stridsvognene våre fra Målselv til Sørøya, eller for den saks skyld til Magerøy eller Senja og Andøya med flyplassen der? Tidsnok.

I sin Camp Viking kjører britenes Royal Marines sitt Project Heimdall der framtidskonsepter utvikles. Camp Viking ligger i Målselv, langt fra Sørøya og andre mulige kystmål, men her har britene en taktisk helikopterkapasitet vi knapt kan drømme om. Mens vi fortsetter å kjøpe stridsvogner, mangler britene penger. Norge er forholdsvis tungt inne i samarbeider. Men det er karakteristisk for oss at vi ikke debatterer stridsvognene, og heller ikke planen om nye kystfartøyer med en fart på kritisk lave 20 knop. De to fartøyklassene skal ha navn. Hva med Sitting Duck og Lame Duck?

Vi lar meget fordelaktige opsjoner på taktiske helikoptre gå fra oss. Uten debatt. I Camp Viking har britene sine EH101, en eldre men modernisert versjon av våre AW101 SAR Queen redningshelikoptre. Vi lar fire opsjonerte AW101, til nærmest uvirkelig lav pris, glippe. Her ryker en sterk begynnelse på en norsk taktisk helikopterstyrke som blant annet i påkommende tilfelle vil kunne flytte politi eller spesialstyrker til Svalbard, hvis «noe» setter Longyearbyen lufthavn ut av drift.

Hvis noe skjer på Svalbard: Skal vi anmode britene i Camp Viking om å rydde opp for oss? På Svalbard!

Alt dette illustrerer i hvilken grad vår planlegging styres av særinteresser, endringsmotstand og forretningsforbindelser. Vi har lenge tenkt annerledes enn andre, og enda mer annerledes nå etter Trumps instruktive fadese.

Stortingets utenriks- og forsvarskomité vet alt dette, men forholder seg taus. Forsvarskommisjonens forslag om et forsvarstilsyn ties i hjel. I mellomtiden omprioriterer britene og de videreutvikler planer. Den samme debatten og utviklingen ser vi i Sverige og Finland.

Går vi tilbake til tida før stridsvognkjøpet, raste den hardeste faglige interndebatten i Forsvaret i manns minne. Ingen interesse utenfor. Dette er et særnorsk fenomen. Spesielt i Sverige og i en grad i Finland står utviklingen av kystjegerbataljoner og mobile, integrerte konsepter for kystforsvar sterkt. Sammenlignet med Sveriges kystjegerbataljoner står vi nærmest på bar bakke, ute på våre tusener øyer, holmer og skjær. Vi har mest kyst og minst forsvar der ute. Og minst debatt.

En konsekvens av dette er at ved et russisk anslag mot Sørøya eller andre øyer i dag, vil forsvaret på land, til vanns og under vann hovedsakelig ikke være norsk men britisk. Altså ikke bare Svalbard.

I britisk debatt er det foreslått å bøte på pengemangelen ved å selge «war bonds» (krigsobligasjoner). Vi bør stille oss spørsmål om vi bør tenke mer spesifikt målrettet med oljefondets investeringer. Vi bør tungt inn i ikke bare britisk forsvarsindustri, men også i forskning og i utvalgte prosjekter.

Et annet eksempel er at vi tror at kampflyet F-35 gir oss et luftforsvar med sine uovertrufne femtegenerasjons styrker, tross sine svakheter og uhåndterlige tekniske problemer. Andre land kombinerer F-35 med fjerdegenerasjons kampfly og deres robuste evne til å operere med stor våpenlast. Vi øver nå mye med svenskene. Nye Gripen E karakteriseres som et 4,5 generasjons kampfly med en del femte og sjette generasjonskapasiteter. Skal vi gjøre som andre, må vi anskaffe en skvadron Gripen E og låne ut seks-åtte F-35 til svenskene, med norsk støtte, slik at begge land kan nå fjerde-/femtegenerasjons nivå.

Dette vil åpne for investeringer i Sverige, ikke minst i det nye sjettegenerasjons kampflyprosjektet. Men slik tenker vi ikke. Det kan minnes om at da vi valgte F-35 i 2008, ble det hevdet at 48 F-35 over tid ville bli 10-20 milliarder kroner billigere enn 48 Gripen, tross at det var klart at F-35 tvert imot ville bli minst 100 milliarder dyrere. Politisk ansvarlige den gangen er i dag utenriksminister og finansminister.