Herold

Notodden Blues Festival har gått på en økonomisk smell på over ti millioner kroner. Nå ber festivalen kommunen og fylkeskommunen om hjelp for å overleve. Frp har sagt blankt nei.

Heldigvis åpner både Ap og H for å se større på hva festivalen faktisk betyr. Det er bra. For dette handler ikke bare om å dekke et underskudd, men det handler heller ikke bare om hva kommunestyret gjør. Det handler også om hva vi som lokalsamfunn viser at vi verdsetter.

Kommentarene og debattene er mange. Noe av kritikken er berettiget. For ja: Underskuddet er alvorlig. Ja: Festivalen må tåle kritiske spørsmål. Og ja: Kommunen skal ikke dele ut skattepenger uten krav, kontroll og konsekvenser.

Men valget trenger ikke å stå mellom enten å gi penger ukritisk eller å la festivalen dø.

I kommentarfeltene reduseres festivalen til en «fyllefest» som ikke er liv laga. Den karakteristikken er jeg uenig i. Det er en farlig forenkling. Den undergraver festivalens virkelige verdi.

I min tid som journalist, frivillig under festivalen, bluesklubbmedlem og bluespod-produsent har jeg vært så heldig å få se små glimt av Notodden Blues Festivals faktiske verdi med egne øyne.

Jeg har snakket med frivillige som planlegger ferien sin rundt festivalen. Ikke for å ligge i sola, men for å plukke søppel, skjenke kaffe, servere øl, stå i regn og varme, og jobbe ræva av seg i flere dager. Fordi de vil være en del av et fellesskap. Fordi de vil være på Notodden når byen lever.

Jeg har snakket med innsatte i fengsel som gjennom musikken har funnet tilbake til seg selv, og som endelig føler seg normale den ene helga i året de får være en del av bluesen på Notodden. Jeg har sett vennskap formes i svette øvingsrom på Bok & Blueshuset, og ungdommer bokstavelig talt finne sin stemme etter fire dager på Little Steven’s Blues School.

Jeg har stått i hangaren og kjent lukten av kokosparfymen til Steven Van Zandt. Jeg har sett hvordan han ikke bare fikk alle øyne (og neser) til å rette seg mot Notodden, men også hvordan han i studio var hyperfokusert på å få ungdommene våre til å skinne. Jeg har sett profesjonelle musikere møte unge spirer i øyehøyde og ta dem på alvor.

Jeg har spist bakt potet laget av foreldre på dugnad for idrettslag, og tenkt på hvor mange hundre unger som gjennom årene har kommet seg på turneringer fordi festivalhelga også er en dugnadsarena. Jeg skulle gjerne sett hvor mange millioner kroner lokale lag og foreninger har hentet inn gjennom dugnadsarbeid under festivalene. Jeg har sett gründere møtes, butikker få kunder, serveringssteder fylles og smilende småbarn spille luftgitar til barnehageblues.

Jeg kunne fortsatt oppramsingen. Av all magien. Alle møtene. Alle verdiene som ikke får plass i et regneark.

Og hvis du tenker deg om, har du garantert sett noe av denne verdien du også.

Derfor bør alle varsellampene blinke når styreleder Runar Lia sier at det er fare for at 2026-festivalen kan bli den siste. For da snakker vi ikke bare om risikoen for at det blir slutt på det noen omtaler som en «fyllefest». Vi snakker også om risikoen for den siste barnehagebluesen. Den siste Little Steven’s Blues School. Det siste bluescruiset. Den siste dugnadshelga som finansierer idrettslagets aktiviteter. Den siste helga noensinne der byen er større enn seg selv.

Derfor er det godt å se at flere politikere nå åpner for at dette ikke er en svart-hvitt-sak. For det er det ikke. Ja, Frp har rett i at manglende kontroll må få konsekvenser. Ja, kommunen skal være varsom med folks skattepenger. Men et blankt nei er ikke den eneste måten å ta ansvar på.

Offentlig støtte trenger ikke være en lottokupong. Det kan være et verktøy. Kommunen kan stille krav, kreve kontroll og be om en realistisk plan videre. Jeg sitter ikke med fasiten på hvilke krav som bør stilles. Det finnes folk med langt mer kompetanse enn meg på økonomi, drift og offentlig støtte. Men poenget mitt er dette: Støtte trenger ikke bety en uforbeholden pengesekk sendt ned til festivalkontoret. Det kan være en ansvarlig måte å sikre at festivalen både rydder opp og får leve videre.

Jeg har bare sett noen små glimt av bluesfestivalens verdi. Ingen av oss ser hele bildet. Men de glimtene jeg har sett, har vært nok til å forstå én ting: Dette er ikke bare en festival med noen konserter. Dette handler heller ikke kun om penger.

I Borgertoget 17. mai gikk vi i bluesklubben under fanen «Bluesen 4-ever». Det var ikke bare fordi vi elsker å gå på festival. Det var fordi vi vet at bluesen på Notodden er mer enn konserter. Den er frivillige som bruker ferien sin på dugnad. Den er ungdommer som finner stemmen sin og får venner for livet. Den er identiteten vår. Den er idrettslag som tjener penger til turneringer, næringer som får kunder og en by som noen få dager i året blir større enn seg selv.

Dette angår ikke bare festivalledelsen. Det angår idretten, kulturlivet, næringslivet og alle vi som bryr oss om byen og lokalsamfunnet vårt.

Derfor håper jeg at alle som bryr seg om Notodden, alle som har barn i idretten eller kulturlivet, alle som driver næring i byen – eller kjenner noen som gjør det – stiller opp og sier «ja».

Si «ja» til bluesen.

Ikke uten krav. Ikke uten kontroll. Men si «ja» til å ta vare på noe av det viktigste Notodden har bygget opp. Si «ja» til å beskytte de verdiene den skaper.

Si «ja» til Bluesen 4-ever.

Åste Hammer

Styremedlem i Notodden Bluesklubb og bluespodder i Notodden Blues Pod