Herold

Det er noe brutalt ærlig med skader i idretten. De river bort følelsen av kontroll.

Du kan gjøre alt riktig – varme opp, være i god form, kjenne kroppen – og likevel skjer det. Et feil steg. Et lite øyeblikk. Så er du ute.

For meg kom det som en nådeløs påminnelse om hvor naiv jeg egentlig hadde vært.

Jeg var 40 år og hadde funnet tilbake til noe jeg trodde jeg hadde lagt bak meg: basketballen.

Ikke bare som aktivitet, men som en følelse som fortsatt satt i kroppen. Den barnlige gleden. Lukta av hall. Latteren i garderoben.

Midt i en travel voksenhverdag ble treningene med Nordstrand Basketball Club i Lambertseterhallen ukas høydepunkt. Et pusterom. Et sted der alt annet forsvant.

Smellen

Så røk korsbåndet. Tvert av. Totalruptur. Alt stoppet.

Det er ikke bare kroppen som får seg en smell. Noe mentalt sviker også. Plutselig står du på utsiden av noe du elsker. Du går fra å være en del av laget til å bli han som sitter på benken – eller enda verre: han som ikke er der i det hele tatt.

Sidelinjen er et ensomt sted. Du klapper, heier og smiler. Men det er et savn der som er vanskelig å forklare.

Og så er det skammen. Følelsen av å ha mistet det. At kroppen ikke holdt.

Det kan føles personlig. Som et nederlag.

En skade handler aldri bare om idrett. Den handler også om livet. Om leken med barna, å løpe etter dem, bære dem, være til stede. Om hverdagen og friheten til å bevege seg.

Reaksjonene fra andre gjør det heller ikke enklere. Noen sier: «Det er jo bare en hobby.» Andre sier: «Du er heldig som ikke er proff.» Noen prøver å være morsomme. Noen forstår. Andre ikke.

For hvordan forklarer du at dette også er et tap av identitet, tilhørighet og glede?

Veien tilbake

Opptreningen etter operasjonen er en påkjenning. Lang og ensformig. En salig tålmodighetsprøve. Små fremskritt som nesten ikke synes.

Og frykten tar deg hele tiden. Du lytter mer. Presser mindre. Tenker mer.

Men så, sakte, kommer du tilbake.

Den følelsen er vanskelig å beskrive. Den er større enn før, fordi du vet hva det kostet å komme dit.

Som en gave

Jeg elsker det fortsatt, og kanskje enda mer.

Men jeg har en større forståelse for hvor skjør denne gleden faktisk er.

Og kanskje er det nettopp derfor det betyr så mye å være der igjen. På banen. Med ballen. Med gjengen.

Midt i alt det som en gang føltes selvfølgelig, og som nå føles som en gave.

For du vet hvordan det er å miste det. Du vet hvordan det er å sitte alene, mens livet du elsker fortsetter uten deg.

Så nå spiller du ikke bare for gøy lenger. Du spiller fordi du kan.

Og en dag er det over fordi tiden innhenter oss. Da vet du i hvert fall én ting.

Du kom deg tilbake.