Nå banker EU hardt på døra vår
Mens tunge stemmer i distriktene snur i synet på EU, og kan hjelpe Høyre-ledere i kampen for norsk utenforskap.
Stortingets EU og EØS-debatt tirsdag ble et glansnummer for Høyre og partiets EU-offensiv.
– Vi bør sette i gang en norsk debatt om EU-medlemskap nå, samarbeidet i EU blir tettere og dypere. EU utvikler seg på vegne av de landene som har sagt ja, ikke de som har sagt nei en og to ganger, sa Ine Eriksen Søreide, som mener EØS-avtalen blir utilstrekkelig hvis Island går inn i EU.
Peter Frølich fulgte opp med et interessant retorisk poeng.
– Jeg har ikke lyst til å gå i forhandlinger med et Island som har hele EU i ryggen, og gjøre det sammen med Liechtenstein, et land på størrelse med Øygarden kommune.
Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=92978
EU-motstandere mister sin viktigste alliert
Islands mulige medlemskap innen 2030 ser ut til å være et slags taktskifte i den norske EU-debatten. Det flytter posisjoner. EU-motstanderne har nå mistet noen av sine viktigste allierte på kysten.
I Bekkjarvik på Vestlandet har fiskerihøvdingen Inge Halstensen endret syn, i 1994 sto han på podiet i Tromsø og sang «nei, nei nei» sammen med Mads Gilbert og Anne Enger Lahnstein.
I dag sier Halstensen, i flere tiår en av de mektigste i fiskeriene, til Nettavisen at det er en melodi han har sluttet å spille.
Han advarer mot en følelsesstyrt debatt.
Han mener at verden utenfor oss endrer seg så raskt at det vil være uforsvarlig, av hensyn til norske næringsinteresser, verdiskapning og markedsadgang for sjømat, å stå utenfor EU.
Samtidig er han tydelig på at norske interesser må ivaretas, han har for eksempel forståelse for at landbruket må ha en beskyttelse, av hensyn til matsikkerhet.
Avvist av Støre
Verken Eriksen eller Halstensen kommer til å få EU-debatten de ønsker seg, fordi statsminister Jonas Gahr Støre avviser den, i denne stortingsperioden.
Ap har smertelige erfaringer med EU-debatter som kløyver eget parti. Støre som selv er EU-tilhenger, har for eksempel en markant EU-motstander som Tore O. Sandvik, i sin egen regjering.
Samtidig viser meningsmålinger at EU-motstanden i Norge fremdeles er høy, både blant de unge under 30 år, og i hele den brede opinionen.
Norsk EU-medlemskap fremstår derfor ikke som realistisk. Det er få ja-argumenter som biter på flertallet. Den faktabaserte debatten, eller en utredning om konsekvensene av å stå utenfor, som Ine Eriksen Søreide etterlyser, vil neppe endre mye på det.
Når finansministeren har brukt tid på å skape inntrykk av at EU kan diktere norsk avgiftspolitikk, er det selvfølgelig få i Hamar og Harstad som kjenner på at de tidlig opp om morran for å heie Norge inn i EU.
Saken er at selv om norsk EU-medlemskap er rasjonelt, er det EU-systemet selv som har blitt det norske EU-tilhengernes verste fiende.
EU bidrar til å drive fram høyrepopulismen i Europa, med høy innvandring, rabiat klimapolitikk, avindustrialisering og et direktivvelde i Brussel som spyr ut nye ordrer til nasjonalstatene i et heseblesende tempo. Den økonomiske utviklingen i Europa har gått i feil retning det siste tiåret.
Bortkastet energi
De norske EU-tilhengernes største svakhet, er at de er ute av stand til å forstå at det er mulig å være for EU, men samtidig erkjenne at EU må reformeres og avbyråkratiseres. Når EU nå dundrer hardt på døra for at Norge skal innføre nye regler og direktiver, såkalte rettsakter på et nesten absurd detaljert nivå, er det til liten hjelp for ja-siden.
Trolig er det kun en virkelig eksistensiell krise som kan få nordmenn på andre tanker. Tilsvarende det Finland opplevde da de i løpet av uker besluttet å gå inn i Nato etter den russiske fullskalainvasjonen i Ukraina.
Hva som skal til for å bryte EU-barrieren i Norge, kan komme til å handle om noe av det samme. At utenforskapet vårt ikke lenger kan forvaltes, fordi det blir en trussel mot nasjonal sikkerhet.
Et brudd mellom USA og Nato kan være et eksempel som tvinger det fram.
Uansett viser all erfaring med norsk EU-debatt at postulatene fra EU-tilhengere i Oslo er bortkastet energi. Det er som vindpust i sivet og beveger ikke folk en millimeter i det egalitære landet vårt, der så få lar seg overbevise av eliter.
Begrunnelsene for at Norge finner sin rettmessige plass i Europa, må til syvende og sist komme nedenfra og opp. At det på et eller annet tidspunkt kommer til å skje, er overveiende sannsynlig.