Herold

Vi registrerer uttalelsene fra Bjørnar Skjæran om mulig tvang overfor kommuner som ikke har orden i økonomien. Det er i beste fall en fallitterklæring å hevde at større enheter automatisk gir bedre tjenester eller sunnere økonomi. Selv om Statistisk sentralbyrå viser til tall der kommuner med over 50.000 innbyggere «klarer seg bedre», gir dette et misvisende bilde av virkeligheten.

En viktig årsak er at hovedkontor er den skattemessig registrerte enheten, og at vertskommunen dermed får store deler av inntektsgrunnlaget. Still derfor spørsmålet: Hvor mye aluminium, kraft eller industriprodukter produseres egentlig i Oslo? Andelen er forsvinnende liten sammenlignet med hva regnskapstallene kan gi inntrykk av.

Verdiskapningen skjer ikke primært i de største byene – den skjer i distriktene. Det er i små og mellomstore kommuner, ofte med under 30.000 innbyggere, grunnlaget for norsk økonomi legges. Når samfunn vokser forbi dette nivået, ser vi ofte en utvikling mot administrative sentre: flere offentlige arbeidsplasser, hovedkontor og tjenesteyting, men mindre reell produksjon. Man beveger seg gradvis fra en produksjonsøkonomi til en forbruksøkonomi.

Dette er ikke nødvendigvis galt i seg selv. Problemet oppstår når kommuner samtidig straffes økonomisk for sin størrelse, og når størrelse alene blir avgjørende for hvilke tjenester man kan tilby. Konsekvensen er økt sentralisering og svekket landbruk og industri i norske distrikts- og innlandskommuner.

Tanken om at kommunesammenslåinger automatisk gir bedre tjenester, er i beste fall naiv. Slår man sammen to kommuner med hvert sitt sykehjem, administrasjonssenter, skole og legekontor, er det åpenbart at tilbudene på sikt vil bli redusert. Hvis ikke, uteblir også de økonomiske besparelsene som ofte brukes som hovedargument for sammenslåing.

Resultatet blir som regel at den minste parten taper.

I dag står 27 kommuner oppført i ROBEK, og KS anslår at opptil 100 kommuner kan havne der i årene fremover. Dette viser tydelig at størrelse ikke er hovedproblemet. Den virkelige utfordringen ligger i finansieringsmodellene for Kommune-Norge.

Kommunene leverer rundt 90 prosent av tjenestene vi alle er avhengige av. Da er det lite holdbart at kommuneøkonomien i praksis balanseres med «tomflasker og tyggegummi» som buffer.

Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har Arbeiderpartiets budsjettforslag vist hvor lite handlingsrom sektoren faktisk gis. Til tider kan det virke som om blankpussede dressko i regjeringskvartalet har blendet Kommunaldepartementet – med Bjørnar Skjæran i spissen – for hvordan virkeligheten ser ut ute i distriktene. Det er først gjennom harde forhandlinger med Senterpartiet at sektoren har blitt holdt noenlunde i balanse.

Vi er – og skal forbli – en distriktsnasjon med små forskjeller, høy verdiskaping og lys i husan over hele landet.

Senterpartiet har vært tydelige: Skal vi lykkes med å ivareta Kommune-Norge, må sektoren styrkes. Nye oppgaver må fullfinansieres, og kommunestrukturen må ligge fast. Alternativet er at vi sentraliserer oss inn i fattigdom.

For én ting er sikkert: Når hele landet tas i bruk, skapes verdier som kommer hele samfunnet til gode