Herold

Kraftpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet Torbjørn Vereide forsikrer oss om at «Arbeiderpartiet tar kjernekraftdebatten på alvor». Og at «kjernekraft er et alvorlig tema som fortjener en seriøs debatt om både fordeler og ulemper».

Selv starter han den seriøse debattenmed et sleivspark mot skråsikre deltakere som «ikke sjekker dybden i bassenget før de stuper uti med hodet først». Det er mulig at Vereides basseng er tomt. Men for andre er dybden mer enn tilstrekkelig.

Og han fortsetter med totalt useriøs skremselspropaganda om kostnadene ved håndtering av radioaktivt materiale og avvikling av kjernekraftverk ved utløpt levetid.

Men dette er godt kjente kostnader som betales av strømkundene gjennom et relativt lite påslag i strømprisen.

Dessuten må vi uansett bygge et deponi for vårt radioaktive materiale etter tiår med drift av forskningsreaktorer. Bygger vi kjernekraft, kan staten spare titalls milliarder på et felles deponi.

Dette vet Vereide utmerket godt, men bruker allikevel anledningen til å skape et feilaktig inntrykk av store ukjente kostnader.

Dette gir et hint om hvor Vereide står i debatten om kjernekraft, og mønsteret er gjenkjennbart.Rapporten til Kjernekraftutvalget bærer også preg av å overdrive utfordringene og nedtone fordelene med kjernekraft. Og nøyaktig motsatt for fornybart.

For eksempel blir det nesten komisk når utvalget først forsvarer subsidiene til landvind, og nå til havvind. Men de ser ingen grunn til å subsidiere kjernekraft.

Det er åpenbart at vi kan bygge kjernekraft i Norge. Spørsmålet er om vi vil, og i så fall hvordan «kjernekraft på Norsk» skal organiseres.

Særlig spørsmålet om eierskap og finansiering er viktig.

Kjernekraftverk er samfunnskritisk infrastruktur på linje med vannkraftverk, og de fleste er enig i at det er bra de er offentlig eid.

Kjernekraft fører også med seg forpliktelser for framtidige generasjoner som i siste instans staten må ta ansvar for.

Politiske omkamper er også den største risikoen for de som bygger ut kjernekraft.

Alt dette taler for statlig eierskap av kjernekraft. Eventuelt i et samarbeid med private så lenge staten er majoritetseier.

Dette er vanlig praksis i de fleste land med kjernekraft.

Renter er den klart største kostnaden ved å bygge kjernekraft. Lav rente er derfor avgjørende for å holde strømprisen nede.

Sverige løser dette med 2 % rente på statlige lån for 75 % av kostnaden. Andre land gjør tilsvarende grep.

Det er klart at Norge med 20.000 milliarder i oljefondet kan gjøre det samme.

Sunt bondevett tilsier også at det er fornuftig å bruke litt av nasjonalformuen til å finansiere varige verdier her hjemme.

Rettroende økonomer vil sikkert definere slike billige lån som subsidier, og det kan bli vanskelig å svelge for særlig Høyre og Frp.

Men når vi kan bruke titalls milliarder på avgiftslette på elbiler, så kan vi vel gi billige lån til kjernekraft som har en mye større klimaeffekt?

Nå skal altså regjeringen levere en stortingsmelding om kjernekraft, og det er temmelig forutsigbart hvordan tonen vil være i den når den engang kommer.

I mellomtiden vil regjeringen presse på for mer naturødeleggende vindkraft med vekslende støtte på Stortinget.

Kun Rødt sier utvetydig nei til mer vindkraft.

Når stortingsmeldingen og den påfølgende debatten om kjernekraft omsider kommer, er sannsynligvis konfliktnivået rundt vindkraft på land enda høyere enn i dag, havvind har floppet mens det er et betydelig flertall i befolkningen som er positive til kjernekraft.

For mange av dem vil et ja til kjernekraft samtidig være et nei til mer vindkraft, og saken er viktig nok til å avgjøre valg av parti.

Kampen om «kjernevelgerne» er i gang.

Tar Arbeiderpartiet den kampen på alvor?