Herold

I min vennekrets kjenner jeg foreldre som gråt da de leverte ettåringen i barnehagen, men som ikke hadde noe alternativ.

«Norske barnehager styres ikke av en syk kultur», [skriver lege Kaveh Rashidi](https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Ok6Ka1/norske-barnehager-styres-ikke-av-en- syk-kultur) i Aftenposten, som svar til KrFU-leder Ingrid Olina Hovland. Det har han rett i.

Barnehager er fulle av varme, dyktige og omsorgsfulle ansatte, men det betyr ikke at samfunnsstrukturen rundt småbarnsforeldre er sunn.

Debatten om ettåringer i barnehagen har raskt blitt redusert til et spørsmål om foreldre «svikter barna sine» eller «skammer andre foreldre». Jeg tror mange kjenner seg fremmed i begge ytterpunktene.

Dette handler ikke først og fremst om skyld, men om hvilke rammer vi har bygget samfunnet vårt rundt.

Forskjellen på en ettåring og en toåring

Jeg kan dele fra egen erfaring som pappa til to barn under seks år: Vi har vært heldige nok til å kunne vente til barna var rundt to år før barnehagestart. Ikke fordi vi mener barnehage er skadelig, tvert imot.

Barnehagen gir barn lek, språk, sosialisering, fellesskap og pedagogisk utvikling. Etter en viss alder er dette enormt viktig, men jeg har også sett forskjellen på en ettåring og en toåring.

I 2025 hadde [84 prosent av norske ettåringer](https://www.ssb.no/utdanning/barnehager/statistikk/barnehager/artikler/en-storre-andel-ett-ar inger-gar-i-barnehage) plass i barnehage, ifølge SSB. Spørsmålet er kanskje ikke hvor mange som begynner tidlig, men hvor mange som faktisk ville valgt det dersom økonomi og praktiske hensyn ikke spilte inn.

Delta i OsloDebatten

Foreldres fang og nærvær

Et valg tatt i nød er ikke nødvendigvis et fritt valg. Hvor mange foreldre ville, helt reelt, valgt å levere et barn på ti–tolv måneder i barnehagen dersom alternativet ikke innebar ulønnet permisjon, økonomisk tap eller frykt for å falle ut av arbeidslivet?

En ettåring er fortsatt svært avhengig av foreldrene, selv om forskningen ikke gir oss et entydig svar på «ideell alder» for barnehagestart. Men vi må være forsiktige med å omskrive et samfunnsmessig behov til et utviklingspsykologisk ideal.

For de aller minste barna er foreldrenes fang, nærvær, regulering, trygghet, tilknytning og emosjonelle tilgjengelighet fortsatt den viktigste formen for «berikelse».

Må få livet til å gå rundt

Det betyr ikke at barn tar skade av barnehage, eller at foreldre gjør noe galt. De aller fleste gjør det de må for å få livet til å gå rundt.

Jobben kaller. Lånet skal betales. Regningene kommer. Derfor blir det problematisk når vi omtaler dette som om alle familier står helt fritt.

I min vennekrets kjenner jeg foreldre som gråt da de leverte ettåringen i barnehagen, men som ikke hadde noe alternativ. Og jeg kjenner andre som var heldige nok til å vente lenger, fordi økonomien tillot det.

Det er forskjell på et valg og en mulighet. Mange foreldre velger ikke nødvendigvis det de ønsker mest, men det de har råd til. De skulle samtidig ønske at de hadde mer tid hjemme med de aller minste barna.

Hva ville ettåringen valgt?

Kanskje er tidlig barnehagestart først og fremst en nødvendig og god løsning i et moderne samfunn, og ikke nødvendigvis det en ettåring ville valgt hvis behovet kun var barnets.

For hvis vi kunne lagt bort økonomiske hensyn, jobbpress og praktiske konsekvenser, og faktisk spurt ettåringen selv (om han/hun kunne uttrykke seg): «Vil du begynne i barnehagen nå, eller være litt lenger med mamma og pappa?» Jeg tror svaret hadde vært ganske enkelt.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslohistorier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Osloskolen er ikke rigget for barn med autisme

Reiseveien vil ta knekken på foreldre

Et amerikansk måleverktøy er fasiten. Barna mister oss, men de kaller det kvalitet

Når man får barn, velger man også å være den voksne