Herold

Dette blir tungt. Men de må gjøre noe. Nedleggelser av skoler rammer ikke bare noen få. Dette handler om byens framtid.

Arnstein bio

Skolenedleggelser er alltid vondt. Politikere er i skvis. Foreldre oppfatter nedleggelser som et svik.

I Haugesund trues skolene Rossabø, Saltveit og Røvær. Det spøker også for skoler på Karmøy.

I klartekst vil enkelte skoler før eller senere forsvinne. Regnestykkene går ikke opp. Derfor er bystyret i Haugesund nødt til å behandle veien mot ny skolestruktur.

Den enkle forklaringen er færre elever i årene framover. Elevtallene har lenge vært synkende. Det fødes og tilflyttes få barn i de enkelte skolekretsene.

Penger

Pengene strekker ikke til. Dette gjelder oss alle. Befolkningen blir eldre, noe som gir heftig press på helsefronten. Rusomsorg og barnevern vil heller ikke kreve mindre framover.

Politikerne er i skvis, for det må spares og flyttes midler. Ingen vil at skoler skal legges ned. Politikere ønsker heller ikke det. Men det er vanskelig å se hvordan dagens antall skoler kan opprettholdes.

Det mangler ikke protester fra FAU, Facebook-grupper og enkeltstående foreldre som vil verne Rossabø. Ikke overraskende eller underlig, for alle ønsker en skole i sitt nærmiljø. Kampen er høyst legitim og forståelig.

Dette er den kjipe stillingen lokalpolitikerne er i. De er i spagat mellom behov for en helhetlig kommuneøkonomi, og krav om vern av enkeltskoler fra ansatte, foreldre og nærmiljø.

I dag har Haugesund åtte barneskoler, to ungdomsskoler og to kombinerte skoler, i tillegg til Breidablik læringssenter.

Kommunens beregninger viser at det blir rundt 850 ledige elevplasser i 2030/2031, målt mot funksjonell kapasitet i Haugesund.

Politikernes handlingsrom er lite. Over 80 prosent av kommunens årlige budsjett går til skole og helse.

Barnefamilier

Samtidig må mange millioner brukes på oppgradering og rehabilitering av skoler som Rossabø, dersom dagens drift videreføres i en framtidig skolestruktur. Andre skoler roper også etter fornyelse.

Og dessuten, hvis politikerne beholder alle skoler med halvfulle klasser, smøres lærer-ressursene tynt utover. Utfordringen blir å finne en modell der kvaliteten på undervisningen opprettholdes, selv om det betyr smertefulle sammenslåinger.

Rossabø har i dag 286 elever og kapasitet for 425. Saltveit har 72 elever og kapasitet 126. Røvær har 4 elever og kapasitet 12.

Til sammenligning har Gard 421 elever og funksjonell kapasitet til 405, som tilsier at Gard i dag ligger over kapasitetsnivået. Hvorfor er Gard så full? Og hvorfor er ikke Solvang i risikosonen? Fordi nærområdene er populære.

Byutvikling

Skoler handler om mer enn penger. En skole er kjernepunkt i hvor folk velger å bygge og bo. Derfor handler saken om noe så sentralt som byutvikling.

Hvis Rossabø skole forsvinner, blir bydelen i sør et søvnig strøk med høy andel eldre. Dette er ikke bra for byen.

Det er ikke lett å se hvordan det skal bli enkelt å omorganisere Rossabø-elever til skoler som Lillesund eller Håvåsen. Vi snakker om betydelige større avstander til skolene, inkludert nødvendig krysninger av trafikkert vei for elevene.

Og hva med Saltveit skole i nord? Det er jo der alt tyder på at vi får nyetableringer. Utvikling i Nordbygdene er politisk villet. Da må en ta høyde for mulig vekst i elevtall, hvor det blir galt å bygge ned en skole. Potensielle barnefamilier vil se etter andre boalternativer hvis skolen ikke finnes.

Vi vet ikke sikkert om barnetallet på Rossabø er permanent, eller om fallet er en midlertidig bølge. I en by vil bosetting alltid være i forandring over tid.

Skrikende

Selv om antallet elever på skolene i Haugesund faller, blir beslutning av ny skolestruktur og skoler et valg av hvordan byen skal utvikle seg som bo- og vekstområde. Derfor angår disse skolesakene oss alle.

Vi går inn i røffe runder. Samme hva politikerne gjør, blir det feil for noen.

Stadig skrikende behov for penger og omstillinger tvinger fram en beslutning. Hvilken som er best, eller minst vond, er ikke opplagt.

Det som er åpenbart, er behov for handlekraft. Følelser må vike for fornuft og rasjonelle grep. Da må vi ha blikk på helheten, som ingen noen gang går i fakkeltog for.

Noen vil rammes. Noen må beslutte. Og smertefullt blir det, uansett.

For ordens skyld: Skribenten har familiære forbindelser som jobber på skolene Skåredalen, Gard og Brakahaug

Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=496378