Herold

Mens synderen sitter et helt annet sted. Det er nemlig selveste staten.

Streiken er ikke bare svært fastlåst.

Den er både dypt forståelig og komplett uforståelig på samme tid.

Når hotell- og restaurantansatte er i streik på fjerde uka, handler det ikke om lønn. Det handler om retten til at deres arbeidsgiver skal betale ut sykepenger dersom de blir sykmeldte.

Systemet er klart: Det er egentlig Nav som skal betale ut sykepengene. Men det kan ta lang tid. Arbeidsgiverne skal legge ut sykepengene i påvente av at Nav får ut fingeren.

Og for å gjøre det enda mer forvirrende: Mange av dem som i dag streiker får allerede sykepengene forskuttert av sin arbeidsgiver. De aller fleste av oss nyter godt av den ordningen i dag. Alle som jobber i offentlig sektor, og svært mange arbeidstakere i de større bedriftene.

Derfor må hotelleiere stå i den smått absurde situasjonen at deres ansatte streiker for en ordning de allerede gir sine ansatte.

De streiker derimot i solidaritet med kolleger som jobber i bedrifter som mangler denne ordningen. Det er forståelig. Dette er gjerne lavtlønte som er i en mer utsatt jobbsituasjonen enn for eksempel trygge, statlige ansatte. De fortjener virkelig denne tryggheten.

Hotellsjef Geir Sølve Hebnes Sleveland ved Grand Hotell i Egersund har lange jobbdager i streiketiden.

Men skal vi vende blikket mot arbeidsgiverne, vil de vise til nøyaktig det samme solidaritetsprinsippet. For det er nemlig sånn at store industribedrifter, noen hotellkjeder og andre større bedrifter har denne forskuddsordningen på plass.

Dette er gjerne bedrifter med mange ansatte, egne HR-avdelinger og en solid økonomi. For dem er dette en rettighet de mer enn gjerne gir sine ansatte.

Problemet oppstår i de mindre bedriftene med få ansatte og lite penger på konto. For dem kan det å være bank for Nav rett og slett føre til ubalanse og i verste fall røde tall i regnskapet.

Dette kan være dråpen som får begeret til å flyte over for mindre bedrifter som opplever alt annet enn gode, økonomiske tider.

Mange av dem opplever allerede at summen av pålegg, skatter og avgifter gjør det vanskelig å være bedriftseier. Dette er gjerne de små bedriftene som alle vil slå ring rundt.

Derfor sitter det svært langt inne for NHO å gi etter for dette kravet. For de fleste store bedriftene har det liten kostnad, men de frykter for fellesskapet i næringslivet.

Stor streikevilje blant ansatte i hotell-næringen, med markering utenfor Grand Hotel i Oslo i april.

Det har allerede satt sinnene i kok at Norsk Industri gikk med på å forskuttere sykepenger i fire måneder i de innledende frontfagsforhandlingene. Det har skapt press på andre bransjer som har mindre økonomisk ryggrad enn store, lønnsomme industribedrifter.

Små familiedrevne restauranter, kaffebarer og frittstående hoteller er definitivt i den siste kategorien. Og det er der kampen står nå.

Som om det ikke er frustrasjon nok allerede, irriterer det næringslivet grenseløst at de får skylda for at Nav somler med utbetalingene sine.

Nav på sin side har mange oppgaver, og er helt avhengig av dokumentasjon. De har også en portvokterrolle for å hindre feilutbetalinger og misbruk av ordninger.

Noen vil mene det er et paradoks at LO, som sitter tett på Arbeiderpartiet, ikke legger mer press på sin egen regjering. Det er tross alt de som er sjefene til Nav.

Hotellstreik ved Scandic Lillehammer hotel.

Men arbeidsministeren vil si at det er opp til partene å løse konflikter, slik reglene er i arbeidslivet. Og de vil ikke blande seg inn i en pågående streik. Men legger til at de vil styrke Nav for å gjøre dem mer effektive.

To ting gjør dette ekstra vanskelig:

Dersom denne streiken finner en løsning, vil prinsippet tas videre i andre bransjer. Renholderne er også i streik, og vekterne kan fort bli de neste.

Derfor er dette en streik som vil kunne hjemsøke norsk arbeidsliv i lang tid framover. Her gjelder prinsippet at ingen er fornøyd før alle får like rettigheter.

I næringslivet frykter de for langtidsvirkningene dersom de streikende vinner fram. De er redd for at små og mindre bedrifter vil kvie seg for å inngå tariffavtaler.

Paradoksalt nok kan resultatet ende med et stadig mer todelt arbeidsliv der de svakeste kan miste enda flere rettigheter.