Venstresiden kan ikke bære ansvaret for Arbeiderpartiets høyredreining, og samtidig bindes til et skatteforlik de ikke tror på.

Et bredt skatteforlik er ikke samlende, tvert imot

Venstresiden kan ikke bære ansvaret for Arbeiderpartiets høyredreining, og samtidig bindes til et skatteforlik de ikke tror på.

Ønsket om stabilitet er forståelig, men skattesystemet er allerede stabilt. Det er ingen store svingninger fra regjering til regjering.

Dette betyr budsjettenigheten for lommeboken

Et skatteforlik nå vil i praksis binde oss til tiår uten mulighet til å skattlegge store arveoppgjør, samtidig som ulikheten øker.

Nå har nordmenn over 4600 milliarder kroner i gjeld

Statsbudsjettet: Har Norge blitt Scrooge?

Oljefondet: Nå må du få ansvar for etikken, Nicolai Tangen

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I sin lederartikkel torsdag 4. desember heier Dagsavisen på et «bredt» skatteforlik. Jeg forstår ikke hvorfor. Å nedsette en skattekommisjon kan være fornuftig; det gir partiene bedre kunnskap om konsekvensene av ulike skattegrep. Kommisjonen er i seg selv uproblematisk.

Men et forlik som binder partiene, er noe helt annet. Det er ikke klokt. Spesielt ikke for partiene som ønsker endring.

Den viktigste politiske konfliktlinjen i Norge går nettopp på skatt og fordeling: Hvem som skal betale, hvor mye staten skal ta inn, og hvordan ressursene fordeles.

Hvis vi låser disse rammene i et «bredt» forlik, fjerner vi muligheten til å føre reell skattepolitikk. Velgere kan ikke påvirke kursen gjennom valg hvis kursen allerede er fastsatt av en tverrpolitisk avtale.

Et slikt forlik vil ikke bare binde partiene. Det binder også velgerne. I en tid med økende politikerforakt er dette det siste vi trenger.

Å ta fra folk muligheten til å påvirke skatter, noe av det som påvirker hverdagen mest, vil øke avmakten, styrke protestpartier og skyve flere over mot ytre høyre. Det er en direkte oppskrift på mer polarisering, ikke mindre.

Ønsket om stabilitet er forståelig, men skattesystemet er allerede stabilt. Det er ingen store svingninger fra regjering til regjering. Hvis noe, burde forskjellene mellom fløyene være tydeligere, ikke jevnes ut. På den måten ville velgerne faktisk merket forskjellen når de stemmer.

Selskapsskatten har vært stabil i lang tid, og det er ingen stor debatt om endringer der. Ja, vi har fått grunnrenteskatt på ekstremt lønnsomme næringer som bruker vår felles natur, og de kan øke i fremtiden. Det er en politisk risiko næringslivet må kalkulere inn.

Dagsavisen skriver at «partiene selvsagt ikke kommer til å bli enige om alt, men noen prinsipper om skatter og avgifter bør de kunne slå fast». Det høres fint ut, men hva betyr det i praksis? Hvilke prinsipper skal låses? Og hvor sterkt vil de binde fremtidig politikk?

Problemet er at et skatteforlik sjelden handler om nøytrale prinsipper. Når rammen først skal låses, er det ikke tekniske hensyn som blir avgjørende, men det grunnleggende finansieringsspørsmålet: Hvor mye staten skal ta inn.

Når Høyre betinger sin deltakelse med kutt i formuesskatten, og Ap samtidig stiller seg avvisende til arveavgift, er «prinsippet» som låses fast i praksis dette: Norsk velferd skal ikke finansieres med økt skatt på store formuer og arv.

Det er ikke et nøytralt faglig prinsipp – det er et politisk valg.

I DN den 26. november kunne vi lese at «Stoltenberg vil at kommisjonen skal komme med anbefalinger til en helhetlig skattereform som bidrar til et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv».

Dette er ikke et nøytralt premiss; det peker i retning av lavere skatter for næringslivet og eierne. Når vi samtidig vet at Høyre kun vil delta i et forlik som reduserer formuesskatten, blir retningen tydelig.

Forliket handler ikke om prinsipper. Det handler om nivå. Og det er verdt å minne om at formuesskatt ikke er en næringslivsskatt. Den betales av eieren privat og påvirker ikke selskapets konkurranseevne – med mindre eieren selv gjør dårlige valg.

Når dette likevel brukes som begrunnelse for et «konkurransedyktig skattenivå», er det tydelig at forliket handler om eierbeskatning – ikke om bedriftene.

Og én ting er helt sikkert: Arveavgift blir umulig. Fra Arbeiderpartiet og videre mot høyre er alle tydelige på at de ikke vil ha den, selv om den er anbefalt av både økonomer og tidligere utvalg.

Et forlik nå vil i praksis binde oss til tiår uten mulighet til å skattlegge store arveoppgjør, samtidig som ulikheten øker.

Forlikets egentlige konsekvens er derfor enkel: Lavere skattenivå for formuende, mindre mulighet for omfordeling, og et politisk landskap der velgerne ikke lenger kan påvirke hovedlinjene i økonomien.

Hvis Arbeiderpartiet ønsker å låse skattepolitikken med Høyre, er det greit. Men da bør de også være forberedt på å lage budsjett med Høyre. Venstresiden kan ikke bære ansvaret for Arbeiderpartiets høyredreining, og samtidig bindes til et skatteforlik de ikke tror på.