Herold

Det mest oppsiktsvekkende med innlegget fra Folkets Stemme er ikke kritikken av Frp – men forsøket på å fremstille seg selv som de eneste som sitter med fasiten på både økonomi og lokaldemokrati. Når argumentene deres skrelles ned, står vi igjen med mye retorikk og lite realisme.

Først hevdes det at kritikken mot bygdelista folkets stemme er selvmotsigende fordi den har variert over tid. Men det er ikke inkonsekvent å påpeke ulike svakheter i ulike budsjetter. Et budsjett kan være for lite konkret ett år og for detaljstyrt det neste. Begge deler kan være problematisk dersom man mangler helhet, prioriteringsevne og troverdige økonomiske rammer.

Folkets Stemme gjentar også den velkjente påstanden om at kommunen kan styrke både skole og helse bare man «rydder opp i byråkratiet». Det høres enkelt ut, men de unngår konsekvent å dokumentere hvor de store pengene faktisk skal hentes. Det holder ikke å bruke ord som «administrasjon», «rådgivere» og «konsulenter» som samlebetegnelser på alt man ikke liker. Kommunen er en kompleks organisasjon med lovpålagte oppgaver, krav til kompetanse, rapportering og ledelse. Skal man kutte millioner, må man også være ærlig om hvilke funksjoner som skal bort – og hvilke konsekvenser det får.

Det er også interessant at Folkets Stemme angriper andre partier for samarbeid. I et demokrati er samarbeid helt normalt. Det er faktisk slik kommuner styres. Å forsøke å mistenkeliggjøre partier fordi de inngår avtaler etter et valg, blir en billig måte å slippe å diskutere egen politikk på.

Samtidig forsøker de å fremstille all kritikk som «personangrep». Det blir for enkelt. Når politikere går hardt ut i offentligheten, må de også tåle kritiske spørsmål om både retorikk, prioriteringer og gjennomføringsevne. Det er ikke udemokratisk – det er selve kjernen i demokratiet.

Folkets Stemme liker å fremstille seg som de eneste som «lytter til folk». Men alle partier møter innbyggere med bekymringer og saker som ikke blir løst. Forskjellen ligger ikke i hvem som lytter høyest, men i hvem som klarer å omsette bekymringene til ansvarlig politikk som faktisk lar seg gjennomføre over tid.

Innbyggerne fortjener mer enn enkle forklaringer på kompliserte utfordringer. De fortjener politikere som tør å være ærlige om at det ikke finnes raske løsninger, at prioriteringer er nødvendige, og at økonomisk ansvarlighet handler om mer enn å peke på «byråkratiet» hver gang regnestykket ikke går opp.