Herold

Jeg er vokst opp i en tid der barns liv ble ansett som verdifullt. Jeg tror det fortsatt er det, men jeg kan jo ta feil.

For når vi legger til rette for at en 15-åring kan rase ned Dølebakken i en hastighet på over 60 kilometer i timen på en elsparkesykkel, er ikke et barns liv mye verdt. Skulle barnet krasje med et gjerde, en stolpe eller en bil i den hastigheten, tilsvarer det fysiske sammenstøtet å falle rett ned fra fjerde etasje.

Gå gjerne opp i tredje etasje på kontoret eller hjemme, titt ut av vinduet og reflekter over følgende:

Det vil altså være én etasje tryggere å treffe bakken fra denne høyden enn å kollidere i den farten ungdommen nå utsetter seg for på asfalten. For å si det mildt: Selv om det er en etasje lavere – har jeg fortsatt ikke lyst til å kaste barna ut av vinduet i tredje.

Resultatet ble denne gangen – heldigvis – at elsparkesyklisten ble stanset av Utrykningspolitiet. Men vi kan ikke basere trafikksikkerheten for våre unge på flaks.

Jeg husker en høstdag i 1983. Det var et mørkt år i norsk samfunnshistorie; hele 409 mennesker mistet livet i trafikken det året. Selv sto jeg på gata som guttunge og solgte lodd til inntekt for trafikksikkerhetsarbeidet. En voksen dame kom bort til meg. Hun kjøpte resolutt hele loddbunken, men hun nektet å ta med seg et eneste lodd hjem. Hun forklarte lavmælt at hun nylig hadde mistet sønnen sin i en trafikkulykke. Det ble rett og slett for tungt å ha loddene i hus.

Den damen bar på en bunnløs, livsvarig sorg. Hun visste nøyaktig hva et knust barneliv kostet. Det kostet alt, for alltid. Den gangen – på 80-tallet – våknet vi som samfunn. Vi bygde sikrere veier, innførte bilbeltepåbud og kjempet en felles, desperat kamp for å få ulykkestallene ned.

Hvorfor virker det da som om vi kollektivt gir totalt faen i dag?

På få år har vi fått en eksplosiv økning i antall elsparkesykler i trafikken. Det anslås at det ruller mellom 500.000 og 700.000 privateide elektriske doninger rundt i landet vårt. Politiet melder jevnlig om beslag av elsparkesykler som går i ekstreme hastigheter, helt opp mot 100 kilometer i timen. Dette er ubeskyttede kjøretøy uten noen form for sikkerhet, som unger raser rundt på uten sertifikat, nesten konsekvent uten hjelm, og med en hjerne der frontallappen – den delen som skal hjelpe oss å vurdere risiko og konsekvenser – ikke er ferdig utviklet før man er midt i 20-årene.

15-åring målt til 62 km/t på elsparkesykkel: – Vi frykter dødsulykker

Likevel står vi voksne på sidelinja. Verre enn det: Enkelte foreldre kjøper ikke bare disse tidsinnstilte bombene til barna sine – politiet forteller rystet at de stopper unger der mor eller far aktivt har hjulpet til med å trimme opp sykkelen! Går det an? Er vi så panisk livredde for å ta en konflikt rundt middagsbordet, eller så desperate etter å være den "kule" forelderen, at vi gladelig sender ungene ut i dødelige hastigheter for å slippe det sosiale presset?

Her snakker vi dessuten om en monumental, juridisk dobbeltmoral. For selv om det overhodet ikke er lov å bruke en trimmet elsparkesykkel på offentlig vei, er det nemlig fullt lovlig å selge den over disk. Systemet vasker hendene, butikkene teller pengene, og ansvaret skyves over på tolv- og femtenåringer som mangler enhver trafikal opplæring og fysisk forutsetning for å håndtere kreftene.

Men la det være krystallklart for alle foreldre som gir etter: Hvis barnet ditt forårsaker en ulykke på en ulovlig eller trimmet elsparkesykkel, gjelder ikke ansvarsforsikringen. Da dekker ikke forsikringsselskapet et rødt øre. Da sitter du som mor eller far igjen som milliongjeldsslave for resten av livet.

Slår alarm om livsfarlig trend: – Foreldre kan ende opp som milliongjeldsslaver

Den økonomiske ruinen er likevel ingenting mot den potten vi faktisk spiller om. Politiet i distriktet vårt har allerede måttet registrere dødsulykker. De patruljerer med hjertet i halsen og en konstant klump i magen fordi de frykter den neste smellen der vi mister et barn.

Det er på tide at vi voksne strammer oss opp, tar støyten og tør å være den upopulære forelderen som står imot. For det er tross alt uendelig mye bedre å ta en rasende konflikt med femtenåringen i gangen hjemme, enn at politiet må stå på trappa di for å overlevere den samme beskjeden som den loddkjøpende damen i 1983 aldri vil glemme.

Da er det for sent å angre på at du ville være kul.