Herold

Terje Aasland tilbyr dieselaggregater til en landsdel uten kraft. Det er handlingslammelse og mangel på realisme i kraftpolitikken som får dramatiske konsekvenser.

Nordlendingene med sine rike revytradisjoner har fått servert en ny sketsj, med flunkende nytt manus fra energiminister Terje Aasland.

Men det er ikke levert med glimt i øyet. På grunn av kraftsituasjonen i Nord-Norge sier Aasland til Nettavisen at han på grunn av kraftsituasjonen ser på reservekapasitet fra dieselaggregater som løsning for husstander og bedrifter i landsdelen.

Det er nesten så man kan høre latterkulene runge fra Arthur Arntzens alter ego Oluf Railkattli. En slik galskap hadde vært en fest for ham å raljere med.

Aasland kryper til korset

Men så galt har altså regjeringen stelt seg i nord. Høyttenkningen fra statsråden viser alvoret i stituasjonen. Og hvilken forferdelig knipe Storting og regjering med åpne øyne har ført den nordligste landsdelen inn.

Det absolutte minimum av hva politikere skal sørge for i samfunnskontrakten med befolkningen, nemlig tilgang på elektrisitet, er i ferd med å svikte.

For de etablerte partiene, kan konsekvensene av tilliten som brister, bli dramatiske. Allerede ser vi tegn til forvitring, der finnmarkinger finner nye kanaler for å ventilere.

Hvordan det kan gjenopprettes, er ikke godt å si. Å tømme landsdelen for kraft gjennom elektrifisering, ble drevet frem av enorm lobbymakt hos NHO, LO og Equinor, alle med fri tilgang til beslutningstakere i Oslo.

For folk nordpå er det mye vanskeligere å bli hørt. Det er fattig trøst at Melkøya har vist seg å bli en fatal strategisk feilvurdering, nøyaktig slik folk med bakkekontakt advarte mot.

Så galt har det gått, at Aasland også kryper til korset og åpner for å drifte gasskraftverket på Melkøya videre. Nå er det panikken som rår.

Gang på gang blir han innhentet av det helt umulige kraftløftet han og statsministeren for tre år siden leverte i Finnmark sammen med Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum.

I nord speider folk fortsatt etter nye KwH fra Aasland.

SKJALG FJELLHEIM, bio nettavisen

Kostbare utredninger og rettslige prosesser

Ingen av de veldige samfunnsutfordringene, knyttet til kraft- og linjeutbygging, er i nærheten av å bli løst.

Mange håper at motstanden mot naturinngrep skal kunne kjøpes ut av en rik stat, med enda mer penger til vertskommuner og reindriften.

Men nye hindere dukker opp hele veien. Rundt alle hjørner venter lange og kostbare utredninger og rettslige prosesser.

Historisk har norske myndigheter våget å stå i konflikter etter å ha vurdert samfunnsmessige fordeler mot ulemper. Slik har man bygd ut kraft som folk og bedrifter trenger.

Nå har berøringsangst ført til at problemene tårner seg opp. Og i nord frykter mange at vi bare har sett begynnelsen på utviklingen av det som kan ende opp som Norges største museum.

Aasland ga garantier i 2023

Ikke alt dette er Terje Aaslands skyld, selvfølgelig ikke. Energiministeren har også vært uheldig med tidsånden med radikal klimapolitikk og folkerett for urfolk.

Aasland viser ofte til linjen fra Skaidi til Lebesby, og den andre fra Lebesby til Varangerbotn. Men begge ble konsesjonssøkt i 2020 og 2021, før Aasland tiltrådte.

At det skal ta seks år å konsesjonsbehandle to linjer som stort sett skal gå i samme trase som eksisterende linjer, er ikke imponerende fremdrift.

Et grunnleggende problem når det gjelder Statnetts mandat og målstyring, er at Terje Aasland og energidepartementet ikke har definert hvor mye kraft Finnmark og Nord-Norge trenger.

Når slike måltall ikke blir satt politisk, blir også utviklingen preget av etterslep og ad-hoc tilnærming. Disse svakhetene har Riksrevisjonen påpekt.

Kraft- og industriløftet i Finnmark, som nå havarerer, var derimot sjeldent konkret: Minimum 3,6 TWH (som tilsvarer ca 900 MW) ny landbasert vindkraft i Finnmark innen 2030. Disse garantiene ble gitt av Terje Aasland i august 2023.

Kraftpolitikken: Revynummer eller tåke i fjellheimen?

Må forhindres: Et politisk ansvar

Men NVE har ikke følt seg forpliktet til å etterleve Kraftløftet. Byråkratiet følger sin egen tidsplan, både for fremdrift og ambisjonsnivået for konsesjoner.

Det er fascinerende å se sendrektigheten i lys av Totalberedskapskommisjonen (ledet av tidligere forsvarsjef Harald Sunde), som allerede i 2023 tydelig koblet energi til suverenitetshevdelse og forsvarsevne i nord.

Kommisjonen slo fast at vekst og beredskap i Øst-Finnmark handler om nasjonal sikkerhet og suverenitet.

Videre advarte kommisjonen mot kraftunderskudd allerede i 2027, og at det er et politisk ansvar å forhindre dette.

Aksepterer i praksis en fredning

Når det nå er klart at nasjonalstaten ikke følger dette opp i nord, må man spørre hva hensikten med tunge, regjeringsoppnevnte kommisjoner egentlig er.

I Finnmark og store deler av Nord-Norge står vi om kort tid overfor svekket energisikkerhet og usikkerhet i næringslivet og befolkningen.

Terje Aasland har fått veldig dårlig tid. Hans troverdighet avhenger nå av at han øker kraftproduksjonen raskt, og i tillegg styrke overføringskapasiteten mellom landsdelene.

I en gold steinørken i Øst-Finnmark får Aasland faktisk en mulighet til å ta styring over kraftpolitikken.

Ankebehandlingen av vindkraftprosjektet Davvi blir en prøvestein, det virker nå som prosjektet som raskest kan realisere kraftløftet.

Men hvis avslaget fra NVE skulle bli stående, vil Terje Aasland i praksis ha akseptert fredning av store arealer i Finnmark, i strid med nasjonens interesser.

Det kan virke som tidspunktet for å bytte ut kraftretorikk med kraftpolitikk, endelig har kommet.