Herold

Det er en underlig kraftdebatt vi ser, og utrolig at ingen reagerer sterkere mot at staten holder Nord-Norge isolert fra resten av energi-Norge. Landsdelen er en melkeku med milliardinntekter som tappes og sendes til Sør-Norge. Det heter flaskehalsinntekter som oppstår ved soner med sterke ulikheter i produksjon og forbruk.

Norge sluttet segtil EUs 3. energipakke i 2019, inkludert etableringen av det utskjelte energiorganet ACER. Sentralt i EU-pakken er at flaskehalsinntekter skal brukes der de oppstår for å bygge ned forskjeller. I Norge er det motsatt: en ekstrem sentralisering i sør.

Hadde Norge etterlevd det vi har forpliktet oss til, så hadde vi ikke hatt kraftkrise i dag, men en situasjon som den i Nord-Sverige og Nord-Finland. Våre naboer har fulgt EU-forordningen. Derfor strømmer milliarder fra sør til nord øremerket energiutbygging. Det er årsaken til det svenske grønne industrieventyr i Norrbotten-Västerbotten.

Nord-Norge harblitt utestengt fra dette, via et sonesystem der vi som NO4 er atskilt fra resten av Norge via Midt-Norge NO3. Statnett tapper ut billig strøm fra NO4 via NO3 og så omsettes den til «markedspris» i sør. Forskjellen er milliarder av kroner skapt i nord, men som havner i den sorte gryte i sør.

Det er en parallell til Equinors Melkøya-anlegg. Melkøya er i dag Norges største industrielle verdiskapingspunkt nord for polarsirkelen. Hvert år skaper Snøhvit LNG verdier for 25–35 milliarder kroner. Det meste av dette går til staten og Equinor sentralt. Bare 5–10 prosent blir igjen i Nord-Norge – i form av lønn, noe leverandøraktivitet og kommunale skatter.

Resten forsvinner sørover.Og nå diskuteres det om hvordan verdifull kraft skapt her nord skal føres til langsiktig produksjon på Melkøya i en tid med sterkt økende priser på olje og gass. Resultatet: Enda større verdier overføres sørover, og mindre med kraft disponibel her nord!

EINAR SØRENSEN, bio 2

Dette er en historie som mange har ansvaret for, fra regjeringen Erna Solberg, Jens Stoltenberg til Jonas Gahr Støre. Høyre og FrPs forsøk på å gi AP skylden er en avsporing. Jeg vil heller gi ros til energiminister Terje Aasland fordi han ønsker å rydde opp – men da må han ikke nøye seg med noen nye kraftspenn. Rett nok vil dette styrke strømforsyningen, men store verdier vil fortsatt flyte ut av landsdelen, via flaskehalsen mellom NO4 og NO3 – i praksis en geografisk sone sør for Salten.

Energiministeren måta tak i det regulatoriske kaos som har gjort Nord-Norge til en ekstrem melkeku for Statnett, helt fra 2013–2014. Denne historien begynte da NVE unnlot å klassifisere NO4 – NO3 (Trøndelag) som en strukturell flaskehals, til tross for at produksjonen i nord økte, forbruket var lavt og kapasiteten sørover var svak. Dermed fikk Statnett ingen plikt til å bygge ut Ofoten–Salten-snittet, med de konsekvenser vi alle ser i dag.

Da Norge sluttetseg til EUs 3. en energipakke i 2019, ble vi pålagt å etablere et nytt kontrollorgan, RME (Reguleringsmyndigheten for energi), stiftet 1. november 2019, og energiminister på tidspunktet var Kjell-Børge Freiberg (FrP).

RME fører tilsyn med kraftmarkedet, nettselskapene og inntektsrammene, og samarbeider med europeiske regulatorer gjennom EØS-systemet. Men RME viderefører NVEs linje fra 2013/14: å ikke anerkjenne NO4 – NO3 som en strukturell flaskehals.

Det er denne beslutningen som har gjort Nord-Norge til en energi-øy og som har ført til at milliarder i verdier er hentet ut av regionen uten å komme landsdelen til gode. At ingen reagerer, skyldes at systemet er teknokratisk, uforståelig og uten politisk ansvar.

Det går en direkte linje fra RME og de 70 ansatte i en etasje i NVEs kontor på Majorstua i Oslo til beregningen av overskuddet i Troms Kraft og dermed også hva Tromsø kommune som eier skal få i utbytte. Ordfører Gunnar Wilhelmsen kunne sende en enkel klage til ESA-domstolen. Da ville staten fått fart på seg, og Tromsøs utbytte fra Troms Kraft ville økt betydelig fordi Troms Krafts inntekter ville stige radikalt ved utjevning sør-nord.

Statnett har investertmellom 120 og 150 milliarder kroner i transmisjonsnettet siden 2010. Av dette har Sør-Norge fått mellom 70 og 90 milliarder kroner, Midt-Norge mellom 25 og 30 milliarder, og Nord-Norge mellom 12 og 18 milliarder.

NO4 har dermed fått rundt ti prosent av investeringene, til tross for at regionen har Norges største kraftoverskudd, Norges mest varige flaskehals, Norges laveste pris og Norges største uutløste industripotensial.

Et faglig forsvarlig nivå ville vært mellom 25 og 35 milliarder kroner i perioden 2013–2025. Underfinansieringen er dermed minst 15–20 milliarder kroner. Dette er ikke et anslag, men et gap som følger direkte av Statnetts egne kapasitetsberegninger.

I Sverige og Finlandbrukes flaskehalsinntektene der flaskehalsene faktisk oppstår, og dette gjør at husholdninger og bedrifter i nord får lavere nettleie, sterkere nett og bedre tilgang til markedet, uten at kraftprisen løper løpsk. I de aktuelle sonene SE1 og SE2 har dette gitt en pris som ligger stabilt lavere enn i sør uten de ekstreme utslagene vi ser i NO4, der prisen er kunstig lav fordi regionen er innestengt. I Lappland har Finland kombinert regional nettleiereduksjon med et nasjonalt kompensasjonsfond som sikrer at husholdninger i nord ikke betaler mer enn de tåler, samtidig som industrien får stabile vilkår.

Kraftprisen kan stige noe når flaskehalsene fjernes, men dette kan fullt ut kompenseres gjennom lavere nettleie, regional bruk av flaskehalsinntekter og et kompensasjonsfond etter finsk modell. En tilsvarende løsning i NO4 vil bety at husholdningene fortsatt får rimelig strøm, men at regningen blir mer rettferdig fordelt.

NO4 er unikt.Det finnes knapt en parallell i Norden eller i EU. Tre grep kan avvikle denne kolonistrukturen. Norge må klassifisere NO4 – NO3 som en strukturell flaskehals, slik EU-retten og nordisk praksis krever. Norge må bruke flaskehalsinntektene i NO4, enten til nettutbygging eller regionale tiltak. Norge må forplikte Statnett til å bygge ut nord – sør-aksen, slik at Ofoten–Salten får samme prioritet som korridorene i sør.

Vi trenger nye kraftspenn, men vi trenger enda mer en radikal omregulering av energiforsyningen. Der er nå også en alvorlig risiko for vår beredskap og sikkerhet. Derfor har NATO også reagert og venter endringer i norsk energiforvaltning.

Referanser (offentlige kilder):