Herold

Når MDG, NHO og Natur og Ungdom nå går sammen om å innføre utredningsplikt for vindkraft, forsøker de å selge det inn som et spørsmål om «mer kunnskap». I realiteten handler det om noe helt annet: Å flytte makt fra lokalsamfunn og folkevalgte over til utbyggere.

Selv om forslaget ikke innebærer en endring i plan- og bygningsloven, vil det likevel innebære et grunnleggende politisk skifte.

Forslaget innebærer nemlig at kommuner ikke lenger skal kunne avvise et vindkraftprosjekt tidlig i prosessen, slik de kan i andre utbyggingssaker. I stedet skal de tvinges til å starte utredningsprosesser, ofte på initiativ og premisser fra private selskaper med sterke økonomiske interesser.

Det er vanskelig å forstå hvorfor akkurat vindkraft skal få en slik særbehandling.

Ingen foreslår utredningsplikt for gruvedumping, motorveier, hyttefelt eller andre kontroversielle naturinngrep. Men når det gjelder vindkraft, mener plutselig MDG og Natur og Ungdom at lokaldemokratiet står i veien.

Det er oppsiktsvekkende.

Rødts Sofie Marhaug peker på noe helt sentralt når hun advarer mot at dette blir en privatisering av planprosessene. Erfaringen fra lokalpolitikken er tydelig: Når millionbeløp først er brukt på konsekvensutredninger, konsulenter og planarbeid, øker presset dramatisk for å si ja. Utbyggere vet dette.

NHO forsøker å fremstille dette som et moderat kompromiss. Det er det ikke. Utredningsplikt er et forsøk på å svekke kommunenes mulighet til å stoppe vindkraft tidlig, før store ressurser er brukt og forventninger skapt.

Enda mer alvorlig er dette fordi mange fortsatt lever med konsekvensene av tidligere vindkraftpolitikk.

Fosen er ikke et gammelt historisk eksempel. Det er en pågående nasjonal skandale som involverer enorme naturinngrep og en stat som til slutt må bruke hundrevis av millioner kroner på avbøtende tiltak som fortsatt ikke er kommet skikkelig i gang.

Likevel er svaret fra MDG, NHO og Natur og Ungdom at kommunene må få mindre frihet til å si nei.

Det er også verdt å merke seg hvor ensidig problemforståelsen har blitt. Når kommuner sier nei til vindkraft, fremstilles det som et demokratisk problem. Når lokalsamfunn protesterer mot nedbygging av natur, omtales det som «motstand mot utvikling». Når folk ikke ønsker vindturbiner i leveområdene sine, blir de indirekte fremstilt som et hinder for klimatiltak og ny industri.

Men motstanden skyldes erfaring.

NINA fant i en rapport for WWF at rundt 95 prosent av de undersøkte landbaserte vindkraftkonsesjonene brøt med ett eller flere naturkriterier WWF mente burde være absolutte grenser for utbygging.

Kommuner over hele landet har sett konflikter, splittelse, naturtap, støyproblemer, press mot reindrift og løfter som ikke innfris.

Det er ikke irrasjonelt å si tidlig nei til mer av dette. Tvert imot.

MDG hevder at kommunene trenger mer kunnskap før de sier nei. Men kommunene kjenner allerede naturverdiene, friluftsområdene og konfliktene vindkraft har skapt andre steder.

Et kommunestyre trenger ikke konsulentrapporter på flere hundre sider for å forstå at et prosjekt er feil for lokalsamfunnet.

I tillegg tones en annen viktig realitet systematisk ned i debatten: Kommunene har heller ingen garanti mot statlig overstyring dersom staten mener et prosjekt er viktig nok.

Advokat Margrethe Stang Lund i Wahl Larsen Advokatfirma oppsummerer gjeldende rett slik, dersom kommunen har akseptert et planinitiativ:

«Kommunen har ingen vetorett overfor staten ved det nye ansvaret for å behandle områdeplaner for vindkraftverk på land etter lovendringen i 2023. Staten kan fortsatt gripe inn med en statlig arealplan dersom gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggings, anleggs eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det.»

Dette er et helt sentralt poeng.

Når kommunene tvinges inn i en utredningsprosess, samtidig som staten fortsatt kan gripe inn gjennom hele prosessen, blir dette en åpenbar svekking av lokaldemokratiet.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje hvor raskt dette nå beveger seg mot et mulig flertall på Stortinget.

Dersom Arbeiderpartiet, Høyre og MDG finner sammen i denne saken, har de et minimumsflertall på 85 representanter. Da kan Norge få en ny vindkraftpolitikk der kommunenes mulighet til å stoppe prosjekter tidlig blir fjernet.

Det bør i tilfelle vekke oppmerksomhet langt utover vindkraftdebatten.

For dette dreier seg ikke bare om energi. Det handler om forholdet mellom stat, marked og lokaldemokrati. Om hvem som skal ha makt over natur og arealer i Norge.

Velgerne fortjener å vite, før lokalvalget neste år, hvilke partier som nå vil flytte makt bort fra lokalsamfunnene og nærmere staten og utbyggerinteressene.

Dette er et forsøk på å gjøre vindkraftutbygging lettere å presse gjennom.