Herold

En frittalende leder i Unge Høyre har gitt Ine Eriksen Søreide noe å tygge på.

Unge Høyre-leder Oda Røhme Sivertsen har oppdaget, og sier høyt, det mange for lengst har skjønt, at man kan si mye hyggelig om folk i Venstre, men et borgerlig parti er de kanskje ikke. I hovedstaden ligner de mer og mer på SV og MDG.

Men i Oslo elsker høyrefolk å omtale Venstre som «Lille-Høyre». Det har vært lett å stemme taktisk på lillebror for å hjelpe ham over sperregrensen.

Men i hovedstaden har Oda Røhme Sivertsen gjort en interessant observasjon. Venstre og Høyre har gått opp i en høyere enhet i det byrådet, og hun er sikker på at det vil ramme Høyre, ettersom Venstre synes å være på vei til å forlate borgerlig side i nasjonal politikk.

Sivertsen treffer en nerve, for det er mange Høyre-velgere som er usikre på hva partiet er, hvor samlivet med Venstre bærer hen, og hva som er veien videre.

Høyre-folk er positivt avventende til den nye lederen Ine Eriksen Søreide. De liker at hun vil ha lavere skatt, og en mye mindre offentlig sektor, det er en gjenkjennelig linje.

Utfordringen for den nye Eriksen Søreide er at Høyre, i de største byene, verdimessig er assimilert inn i den konforme urbane, kulturradikale kulturen som preger alle de andre «dannede» menneskene i dette avskjermede mellomlaget, enten de nå stemmer MDG, SV, Ap, eller Venstre.

Mener Høyres er prikk lik venstresiden

Her må vi holde kysten utenfor, der lever og bor fremdeles de som hegner om det klassiske verdiskapende Høyre. Ofte er de nærvelgere som driver små eller mellomstore bedrifter. Mange av disse frykter at partiet styrer mot politisk irrelevans, hvis de ikke igjen skulle snuble over sine konservative røtter.

Høyre har naturligvis ikke blitt et venstreparti i økonomisk politikk, men i kultur- og verdispørsmål befinner de seg et stort Atlanterhav unna de norske nærvelgerne. Der appellerer Høyre primært til det velutdannede, urbane mellomlaget.

Konsekvensen er at Høyre i stadig mindre grad blir et liberalt-konservativt korrektiv til den store norske enigheten i aksen fra sentrum til venstre. Den vi finner i akademia, hovedstadsmediene, byråkrati, alskens statsstøttede NGOer i Oslo, og ikke minst i kulturlivet generelt.

Høyre speiler middelklassemoralen helt ukritisk; forsiktig, urban, verdibasert, konfliktsky og livredde for å bli assosiert med «feil» side i kulturkrigen.

Dette er på ingen måte bare et norsk fenomen. Yascha Mounk skildret det i Weekendavisen for et par uker siden. Han kaller det for borgerskapets «brooklynisering». Han skriver:

«Det er umulig å forstå politikken i den vestlige verden de siste årene uten å ta hensyn til en enorm sosiologisk forandring – som svært få forutså: Borgerskapet har byttet side.» Han mener at mens den gamle borgerlige eliten var konservativ, så har den nå blitt kulturelt og verdimessig prikk lik venstresiden.

Drepende å la mini-partiet bestemme

Konsekvensen er at de som sitter på toppen av de sentrale institusjonene og styrer, enten de stemmer SV eller Høyre, deler den samme forståelsen av verden.

Det produserer konformitet, og det er verdt å merke seg at sammenbruddet for det Konservative partiet i Storbritannia handler om dette.

De er i ferd med å bli utradert selv om de har fått en sterk og troverdig leder i Kemi Badenoch. Det kan være for seint når velgerne har mistet tilliten til partiet.

Det er dette Ine Eriksen Søreide må kjempe mot den neste tiden her i Norge. Hun må unngå at det nye Høyre bare blir borgerlig i skattepolitikken.

Det ser ut som Oda Røhme Sivertsen ser disse faresignalene, og at hun prøver å sette fingeren på det.

Høyre kan ikke bare være velutdannet, veltilpasset, urbant, politisk korrekt og administrativt. Da blir velgermassen for smal.

Hvis jeg leser henne rett, så mener hun at Høyre i Oslo har sluttet å være et parti med et eget prosjekt. Partiet administrerer og forvalter, balanserer mellom samarbeidspartnere og fremstår ansvarlig, men uten å ha et tydelig ideologisk avtrykk.

Hun sier ikke bare at Venstre har fått for mye gjennomslag. Hun sier at Høyre, selv om det er det største partiet i Oslo, lar mini-partiet bestemme politikken. Det er ganske drepende.

Poenget hennes er at Høyre i Oslo har adoptert Venstres verdensbilde: radikal klima- og symbolpolitikk, Pride/trans, Palestina-markeringer, reguleringsiver og heftige angrep på privatbilister.

De får kanskje feire et lite Høyre-stempel i Oslo-budsjettet, men ender uansett opp som haleheng til Venstre i offentligheten, og i mange velgeres øyne. Mange av dem kommer til å skygge banen når de går til urnene.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=92858

Ung kvinne må lære Høyre borgerlighet

Det er også interessant at lederen i Unge Høyre leker med tanken på å slippe fjøslukta hos Senterpartiet inn den borgerlige folden igjen. Mange i Høyre, unntatt i Oslo Høyre, vil nikke og tenke at Sivertsen antakelig er på helt rett spor når hun leter etter framtidige allianser.

Det hun i praksis sier er at Høyre bør søke mot miljøer som er mer jordnære og praktiske, lokalt forankret, mindre moraliserende, og opptatte av et land der makt distribueres og balanseres mellom Oslo og de andre landsdelene.

Det kan rett og slett virke som om hun leter etter et nytt fundament å bygge konservativ høyrepolitikk på, og at det har gått opp for henne at Oslo ikke er stedet.

Det er dypt fascinerende at det må en kvinnelig Unge Høyre-leder fra selveste Ullern til, som til overmål peker mot de spennende verdifellesskapene som myldrer der ute i det langstrakte Norge, for å minne Eriksen Søreide og den nye ledelsen i Høyre om hva borgerlig politikk en gang var, og kanskje kan bli nok en gang.