Herold

Faren min varselvstendig næringsdrivende på Kolvereid og mente at konsulenter var sånne som gikk i blådress, lagde problemer for folk som hadde ordentlig arbeid – og sendte faktura etterpå. Det var i alle fall omtrent slik jeg oppfattet det rundt kjøkkenbordet hjemme.

Senere har jeg skjønt at dette kanskje var en litt for enkel analyse. Men bare litt.

For det erikke rart at konsulentbruk irriterer. Når distriktskommuner mangler folk i omsorgen, må spare i skolene og kutte i kulturtilbud, er det provoserende å høre at det samtidig brukes store summer på hjelp utenfra. Kommunal Rapport skrev nylig at norske kommuner i 2024 brukte over sju milliarder kroner bare på byggetekniske konsulenttjenester. Da er det lov å spørre: Hadde det ikke vært bedre å bruke pengene på egne folk?

Det spørsmålet erikke dumt. For når kommuner bruker egne ansatte til å utvikle løsningene, bygger de ikke bare kompetanse. De bygger også forståelse for hvorfor problemene oppstår.

Smartembed for https://www.namdalsavisa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=542889

I organisasjonsfaget skillervi gjerne mellom å rette feil og å lære noe mer grunnleggende av dem. Det første er nødvendig: Hvis turnusen ikke går opp, må den justeres. Hvis byggesakene hoper seg opp, må sakene fordeles annerledes.

Dypere læring begynnerførst når kommunen spør hvorfor problemet stadig kommer tilbake. Er turnusen egentlig tilpasset behovene i tjenesten? Er byggesaksbehandlingen organisert slik at saker blir liggende og vente på avklaringer? Da handler det ikke bare om å rette feilen, men om å forstå systemet som skaper den.

Den typen forståelse får man sjelden ved bare å få beskjed om hva man skal gjøre. Den oppstår når folk får være med på å forstå problemet. Når ansatte får være med på dette arbeidet, bygger kommunen også eierskap til løsningene. Det er forskjell på å få en ny arbeidsmåte tredd ned over hodet, og å ha vært med på å utvikle den. Den første skaper gjerne motstand. Den andre kan skape ansvar.

Betyr det at kommunene bør slutte å bruke konsulenter? Nei. Det ville også vært for enkelt.

For det første er det i noen tilfeller behov for spisskompetanse. Noen oppgaver er så spesielle at det rett og slett ikke er fornuftig at kommunen skal kunne alt selv. Det kan handle om store digitale løsninger, sikkerhet, jus eller større utbyggingsprosjekter. Hvis en kommune skal innføre et avansert fagsystem, er det ikke sikkert løsningen er å ansette ekspertene permanent. Da kan det være klokere å hente inn folk som har gjort liknende arbeid mange ganger før.

Det handler ikkebare om at konsulenter «kan mer». Det handler også om hvor kunnskap vedlikeholdes. Spesialisert kompetanse må brukes, utfordres og utvikles i fagmiljøer. En ekspert som blir sittende alene i en liten kommune, kan fort miste kontakten med utviklingen. Derfor er mange konsulenter både ute hos kunder og inne i eget fagmiljø. Hos kunden lærer de problemet å kjenne. I fagmiljøet holder de kompetansen ved like.

For det andrekan kommunen trenge kapasitet. Noen ganger handler konsulentbruk ikke om at oppgaven er så avansert, men om at kommunen ikke har nok folk akkurat da. Et byggeprosjekt, en omstillingsprosess eller en krevende utredning kan komme på toppen av alt det vanlige arbeidet. Og det vanlige arbeidet forsvinner ikke fordi noen har satt ned en prosjektgruppe.

Dette er lettå undervurdere. I kommunene er det ofte de samme folkene som skal håndtere drift, utvikling, rapportering, økonomikrav, politiske bestillinger og nye reformer. Når noe ekstra stort skjer, kan ekstern kapasitet være nødvendig. Da er ikke konsulenten nødvendigvis en erstatning for egne folk, men en midlertidig forsterkning.

Men også her ligger det en fare. Hvis kommunen stadig kjøper kapasitet utenfra fordi egne ansatte aldri har tid til utviklingsarbeid, har den kanskje ikke et konsulentproblem. Da har den et organiseringsproblem.

For det tredjekan konsulenter brukes til kompetanseutvikling. Dette er kanskje det mest interessante argumentet, men også det som lett blir en festtale. Mange konsulentoppdrag selges inn med at kommunen skal lære underveis. Problemet er at læring ikke skjer automatisk fordi en konsulent har presentert noe for kommuneledelsen.

Brukt riktig kan konsulenter bidra til å bygge kompetanse i kommunen. I stedet for å sende én ansatt på kurs, kan kommunen hente inn hjelp som jobber sammen med flere ansatte om konkrete utfordringer. Men da må de som står nærmest problemet, være med mens arbeidet pågår. Det gjelder ansatte, ledere og tillitsvalgte der forslagene får konsekvenser for arbeidshverdagen.

Derfor henter vi professoren heim til Namdalen

Forskning på konsulentbrukog kunnskapsoverføring viser at problemet ofte ikke oppstår mens konsulenten er i rommet. Det oppstår etterpå. Når rapporten er levert og konsulenten har gått videre, er det kommunen selv som skal få løsningen til å virke. Hvis egne ansatte ikke har vært med og ingen internt eier løsningen, er det stor fare for at folk bare fortsetter som før. Da har kommunen betalt for en løsning den ikke klarer å bruke.

Konsulenter er altså ikke problemet i seg selv. Problemet oppstår når kommunen ikke har et bevisst nok forhold til hva den kjøper, hvorfor den kjøper det, eller hva den skal sitte igjen med etterpå.

Derfor vil jeg, for anledningen, lansere Konsulenttesten for kommuner. Den er enkel, gratis og krever verken anbud, rammeavtale eller ekstern prosessleder:

1. Er dette noe vi bør kunne selv? Hvis oppgaven er varig og tett på tjenestene, bør kommunen tenke seg godt om.
2. Mangler vi faktisk spisskompetanse? Da bør det være tydelig hvilken kompetanse vi mangler, og hvorfor den ikke bør bygges internt.
3. Er problemet egentlig kapasitet? Hvis egne ansatte aldri har tid til utviklingsarbeid, er kommunen kanskje for dårlig rigget til å forbedre seg selv.
4. Hvem skal lære noe underveis? Hvis ingen internt får ny kompetanse, har kommunen først og fremst kjøpt en leveranse.
5. Hvem skal få løsningen til å virke etterpå? Det er ikke rapporten som avgjør om oppdraget var vellykket, men om kommunen bruker kunnskapen når konsulenten har dratt.

Da vi visste at folk er viktigere enn systemer