Herold

I det rike olje-Norge er det ikke greit å være kommune- og fylkespolitikere for tida. Det er hele tida ett overordnet spørsmål: Hvor skal vi skjære ned? Det er kommunene og fylkeskommunene som utøver velferdsstaten i kvardagen: barnehage, skole, eldreomsorg, kultur og samferdsels- og næringspolitikk.

Sosialdemokratiet har vært hovedarkitekten bak den norske velferdsstaten. Og velferdsstat og distriktspolitikk er nært knyttet sammen. Nå sitter Arbeiderpartiet med regjeringsmakta, og med støtte av fire grønne partier. Det skulle være den beste garantien for både velferdsstaten og en aktiv distriktspolitikk. Men min påstand er at med nåværende kurs, vil velferdsstaten bli sterkt svekket, og vi vil se den verste sentraliseringa i Norge i moderne tid.

Ved framlegginga av forslaget til revidert nasjonalbudsjett 12. mai, understreket finansminister Jens Stoltenberg at kommunene måtte omstille seg med tanke på en annen demografisk sammensetning av befolkninga. Han understreket at vi blir flere eldre, færre i arbeidsfør alder og at utgiftene til eldreomsorgen ville øke kraftig. I tillegg ville det komme en kraftig økning i forsvarsutgiftene. Derfor måtte kommuner og fylkeskommuner belage seg på en stram økonomisk politikk.

Kommunalminister Bjørnar Skjæranunderstreket det samme, og truet i tillegg med tvangssammenslåing av kommuner som ikke skjøttet sin økonomi.

Dette betyr at kvardagen i kommune-Norge består av forslag om nedlegging og sentralisering av sjukeheimer, og nedlegging og sentralisering av både grunnskoler og videregående skoler. I min kommune, Namsos kommune, har kommunedirektøren foreslått å legge ned skoler som vil gi mange barn og unge 3-4 timer i skolebuss hver skoledag. Foreldre og besteforeldre er opprørte, og det med rette. Etter min mening vil dette være overgrep mot barn og unge. I tillegg er dette en brutal sentraliseringspolitikk.

Mi øy, Jøa,med ca. 450 innbyggere, er i dag et livskraftig og aktivt bygdesamfunn der kulturen blomstrer. Unge voksne flytter tilbake til bygda. Grunnpillarene i bygdesamfunnet vårt er skolen, barnehagen, sjukeheimen og butikken. Nå er det forslag om å sentralisere både sjukeheim og ungdomsskole til Namsos by. Sjukeheimen og skolen er svært viktige arbeidsplasser i bygda vår. Og hvor mange unge voksne vil komme til et bygdesamfunn der kommunens skolerapport sier at enkelte barn kan få inntil 4-timers busskjøring hver dag?

Ved å tavekk grunnpilar etter grunnpilar i et bygdesamfunn, vil samfunnet utarmes og tørke inn. Det er det som er sentralisering.

Men er dette god forsvarspolitikk da? Bør det ikke bo folk i hele landet? Og er ikke matproduksjon en viktig del av forsvarsberedskapen? Før Donald Trump sine presidentperioder i USA brukte Norge godt under 2 % av brutto nasjonalprodukt på forsvaret. Nå har Trump beordret 5%. Og Norge tar imot ordren som en flink hund. Det er en kolossal økning av forsvarsutgiftene. Ja, vi lever i en urolig verden og vi trenger et sterkt forsvar, men dette rammer andre samfunnsområder svært negativt. Hvis Norge først skal bruke slike prosenter på forsvar, så må vi utvide forsvarbegrepet betraktelig. Da må vi legge inn jordbruksoppgjør, småskoletilskudd, bygdeutviklingsmidler og alt som har med distriktspolitikk inn under forsvarsbegrepet.

Jeg tror slett ikke at høyresida har noen bedre velferds- og distriktspolitikk. Men det er skuffende at røde og grønne sosialdemokrater ikke står opp sterkere for å styrke kommuneøkonomien. Det er også på tide å pusse støv av parolen: By og land – hand i hand! Stortinget må tilbakeføre nok penger til kommuner og fylkeskommuner for å opprettholde vår unike velferdsstat, og for å opprettholde bosetting og sysselsetting i hele landet. For vi kan ikke ofre velferdsstat og distriktspolitikk på forsvarsbudsjettets alter.