Herold

Det er lett å ha sympati med mormorens fortvilelse. Det som skal prøves i Hålogaland lagmannsrett, er ikke følelsene hennes – men hvor langt en privatperson kan gå i sosiale medier før kampen blir et lovbrudd mot andres privatliv.

Ankesaken mot «TikTok‑mormor» blir dermed et oppgjør med virkemidlene, ikke med barnevernets vedtak eller barnefordelingsdommene. Det som skal under lupen, er hvordan hun har brukt sin voksende makt i sosiale medier – og hvor grensen går mellom legitim kamp og straffbare krenkelser av andres privatliv og rettsvern.

Hva lagmannsretten faktisk skal ta stilling til

Torsdag starter en seks dager lang ankebehandling i Hålogaland lagmannsrett der «TikTok‑mormor» skal prøve å få omgjort dommen fra Salten og Lofoten tingrett. Tingretten dømte henne til seks måneders fengsel, tap av retten til å bruke Facebook, TikTok, Instagram, YouTube og egne domener i halvannet år, og til å betale 270.000 kroner i oppreisning til seks fornærmede.

Tiltalen gjelder ikke barnevernets vedtak eller barnefordelingsdommene, men konkrete ytringer: publisering av svært personlige opplysninger om barnebarnet, og grove beskyldninger om seksuelle overgrep mot barnets far og farfar, samt sjikane av tre BUP‑ansatte. Spørsmålet for lagmannsretten er om dette vernes av ytringsfriheten – eller om det er straffbar krenkelse av privatlivets fred og hensynsløs forfølgelse etter straffeloven §§ 267 og 266.

Legitim kamp, ulovlig virkemiddel?

Utgangspunktet er lett å forstå: En bestemor som opplever at datteren mister omsorgen for sitt barn, vil kjempe. Jeg kan selv forstå og sette meg inn i hennes fortvilelse – men jeg kan ikke akseptere metoden hun har valgt i denne kampen.

Metoden har tilsynelatende vært å gjøre barnebarnets liv til åpen sak på internett: Hun har publisert journaler fra BUP, utdrag fra dommer om bosted og samvær, lydopptak der barnet gråter, og detaljerte påstander om seksuelle overgrep. Tingretten slår fast at det er «svært skadelig og belastende» at slike intime opplysninger om en ung jente er åpent tilgjengelig i hennes formative år – overfor jevnaldrende, i skole og senere arbeidsliv.

Det er fullt legitimt å mene at barnevernet, BUP eller domstolene tar feil, og å diskutere det høyt. Men du kan ikke føre den kampen ved å henge ut et konkret barn, far, farfar og navngitte behandlere med grove overgrepsanklager i åpne kanaler med stort publikum.

Ytringsfrihet med ansvar

Forsvareren til mormor baserer anken på at dette i bunn og grunn er kritikk av offentlige instanser, og at terskelen for straff derfor må være «svært høy». Han skriver i anken at ærekrenkelser er avkriminalisert og mener at dommen i realiteten straffer omdømmekritikk som burde møtes med sivile søksmål, ikke fengsel.

Tingretten gjør det motsatte resonnementet: Retten viser til Høyesteretts praksis om at man må avveie ytringsfriheten mot hensynet til privatliv og barns særskilte vern. Konklusjonen er at mormoren ikke deltar i et allment ordskifte om systemet, men bruker sosiale medier som våpen i sin egen familiestrid – der målet helliger middelet.

Ytringsfrihet gir ikke rett til å spre grove, uriktige beskyldninger om seksuelle overgrep mot navngitte personer når slike forhold er etterforsket flere ganger og henlagt. Som en av Norges ledende advokater innenfor ytringsfrihet Jon Wessel‑Aas påpeker, ligger «offentlig spredning av personangrep mot konkrete tjenestepersoner i form av udokumenterte, alvorlige beskyldninger og trakassering» klart utenfor vernet.

Hvorfor saken er prinsipiell

Denne saken kommer i et rettslig landskap der domstolene åpent sier at Norge mangler tydelige markører for hvor langt man kan gå på sosiale medier. Tingrettsdommen beskriver omfanget som «svært omfattende krenkelser over lang tid i offentligheten», og retten understreker behovet for en «markert og følbar reaksjon» av hensyn til både allmennprevensjon og barnets vern.

Derfor er også reaksjonen på sosiale medier‑bruken så spesiell: Tap av rett til å ha kontoer og domener i halvannet år er et kraftig inngrep, og Wessel‑Aas mener nettopp dette punktet er det mest problematiske og bør prøves grundig. Lagmannsrettens behandling kan dermed bli et eksempel som enten bekrefter eller justerer hvordan rettighetstap brukes som verktøy mot hensynsløs nettkamp.

For lagmannsretten er spørsmålet klart: Hvor går grensen mellom en mors og mormors legitime kamp for det de mener er rett, og når den kampen blir så hensynsløs at den bryter ned andres personvern, rettsvern – og barnebarnets fremtid? Svaret vil si noe om hva ytringsfrihet betyr i praksis i en tid der alle kan være sin egen kanal, og der en mormor på TikTok kan ha mer faktisk makt enn mange redaksjoner.

Saken er med andre ord av stor prinsipiell betydning og det er følgelig god grunn til å tro at den kommer til å bli prøvd for Høyesterett uansett hva dommen i Hålogaland lagmanssrett måtte bli.

Smartembed for https://www.an.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=347345