Herold

Vi kan ikke bare riste på hodet dagen derpå. Vi må tørre å diskutere tiltak.

I går gikk jeg fremst i barnehagetoget i Tromsø sentrum sammen med 17. maikomiteen. Gjennom gatene spilte korpset mens små barn stabbet av gårde med flagg i den ene hånda og stolte foreldre i den andre. Da korpset spilte «Bjørnen sover», kjente jeg meg oppriktig rørt. Stolt over at dette er dagen vi samles om noe større enn oss selv. Barnas dag. Grunnlovsdagen.

Så rundet vi hjørnet mot Storgata.

Allerede halv to på dagen var sentrum fullt av berusede voksne, ungdommer og barn.

Mens barnehagebarn gikk i tog, sto folk og hoiet med alkohol i hendene. Ungdommer ravet rundt i sentrum. Politiet måtte ploge unna sjanglende voksne som gikk i veien for toget. Utover dagen eskalerte det. Under borgertoget endte kvelden i masseslagsmål mellom 20–30 barn og ungdommer helt ned i 15-årsalderen.

Hva er det vi holder på med?

Flatfyll og 17. mai hører ikke sammen

Dette handler ikke bare om ungdom. Det handler om oss voksne. Om en alkoholkultur hvor vi har bestemt oss for at feiring alltid skal innebære fyll. Om foreldre som sender 15-åringer på champagnefrokost og håper det går fint. Om voksne som vet hvor ungene er – men ikke hva de gjør.

Når ble det normalt å stå i bunad og spy i Storgata på barnas dag? Når ble det greit å drikke seg sanseløs før man går inn på lekeplasser fulle av unger? Hvorfor aksepterer vi oppførsel på 17. mai som vi ville reagert kraftig på alle andre dager i året?

Det er ikke festlig. Det er flaut.

Ungdom finner ikke opp denne kulturen alene. De lærer av oss.

Vi kan ikke bare riste på hodet dagen derpå. Vi må tørre å diskutere tiltak. Bør skjenketidene i sentrum innskrenkes på 17. mai? Bør uteservering med alkohol begrenses mens barnetogene går? Må vi ha mer politi i gatene? Og hvor går egentlig grensa for hva vi som samfunn skal akseptere foran barn?

1. mai skal være dagen barn gleder seg til hele året. Dagen for tog, korps, is og fellesskap. Ikke dagen hvor familier må lose ungene sine forbi fulle voksne og slåsskamper i sentrum. Det er ikke familiene som bør holde seg hjemme. Det er de som ikke klarer å oppføre seg.