Herold

Leiv Thomas Faulkner har bare bodd i Namsos i to år. Han var holdt årets 17. mai tale på Festplassen i Namsos. Som innflytter, som har bodd flere steder i landet og senest i Bergen, uttrykte han sin stolthet som innbygger i sin nye heimby. Han sa blant annet om Namsos; Jeg ser en by preget av trygghet og pålitelighet, der folk stoler på hverandre.

NA publiserer medLeiv Thomas' samtykke talen i sin helhet.

Kjære Namsos!

Gratulerer så mye med dagen!

Tenk så heldige vi er som kan samles slik vi gjør på en dag som 17. mai.

En dag fullspekket med tradisjoner fra morgen til kveld. Vi pynter oss i det fineste vi har. Vi spiser frokost sammen. Vi går i tog sammen. Vi feirer på skolene sammen. Vi synger sammen. Vi leker sammen. Og vi markerer dagen sammen med venner, familie, naboer og folk vi kanskje egentlig ikke kjenner så godt.

Og alt dette gjør vi nettopp sammen.

For å feire friheten.

1. mai er på mange måter en kjærlighetserklæring til demokratiet, freden og likeverdet. Til alt det vi kanskje tar litt for gitt til vanlig, men som vi kjenner ekstra godt på en dag som denne.

Og i den verden vi lever i nå, blir det kanskje enda tydeligere.

For vi lever i en tid som er mer urolig enn på lenge. Det er krig i Europa. Det er mer frykt, mer splittelse og mer mistillit. Verden føles noen ganger mer svart-hvitt enn før. Folk er enten helt enige eller helt uenige. Enten 100 prosent rett eller 100 prosent feil.

Og på toppen av det hele har vi store teknologiselskaper som tjener penger på at vi blir sittende og krangle. Jo sintere vi blir, jo mer scroller vi. Og jo mer vi scroller, jo mer tjener de.

I programmet UXA med Thomas Seltzer så vi brødre og søstre som var så sinte på hverandre at de ikke lenger klarte å møtes eller snakke sammen. Det gjorde inntrykk. For det er jo det motsatte av det vi trenger.

Og det skjer ikke bare langt borte. Det skjer i Norge også.

Det blir mer og mer vanlig å finne sine egne likesinnede i ekkokamre på internett, i stedet for å snakke med naboen, diskutere litt, krangle litt kanskje, og så likevel klare å være folk sammen etterpå.

Derfor mener jeg det er viktigere enn noen gang å skru av TV-en og telefonen innimellom, komme seg ut og møte folk.

Folk som er like oss selv. Og folk som er ulike oss selv.

For det er kanskje der demokratiet faktisk lever. Ikke bare i store ord og fine taler, men i det hverdagslige. I frivilligheten. I idrettslagene. I svømmehallen. På dugnad. I korpset. På skolen. På banen. På alle de fine møteplassene vi har her i Namsos.

Når vi møtes ansikt til ansikt, ser vi medmennesket først. Ikke bare det som skiller oss.

Jeg kom hit for to år siden, og er kanskje en av de ferskeste namsosingene her. Så jeg er utrolig beæret over å få lov til å holde talen foran dere i dag.

Men jeg mener også at jeg har integrert meg ganske godt.

Jeg handler reker hver fredag, går i arbeidsbukse med refleks på butikken, og i det siste har jeg begynt å kjenne på en slags kvalme når jeg kjører gjennom Steinkjer.

Jeg vokste opp i Aurskog, på Østlandet. Og siden den gang har jeg bodd i Balestrand. I Hønefoss. I Oslo. I Lærdal. I Sogndal. I Bergen. Og nå her.

Jeg har med andre ord fått en ganske god oversikt over hva en by og ei bygd er, og hva det kan være.

Siste stoppested før Namsos var Bergen, kanskje Norges stolteste by. Der fikk jeg høre ukentlig hvor flott det var i Bergen, og kor utrolig heldig jeg var som fikk bo der.

Og når du får høre det ofte nok, så begynner du jo å tro på det.

Og Bergen er en veldig flott by. Det skal de ha.

Men det hjelper også at folkene som bor der, sier det høyt.

Så flyttet jeg hit. Til Namsos i nord.

Og her fikk jeg litt andre type kommentarer.

Bare så det er sagt: Jeg har møtt mange som er skikkelig stolte av Namsos.

Men jeg har også møtt noen som nesten har sett litt bekymret på meg når jeg sier at jeg har flyttet hit.

Litt sånn: «Hvem er det som har lurt deg opp hit da?»

Eller: «Ja, det er jo ikke akkurat storby.»

Og jeg skjønner jo hva folk mener. Namsos er ikke Bergen. Namsos er ikke Trondheim.

Og det er jeg egentlig ganske glad for, for Namsos har helt andre kvaliteter enn det en storby har.

For når jeg ser på Namsos, som en som har bodd mange ulike steder i Norge, så ser jeg en by som bør skryte minst like mye som bergensere

Jeg ser en by preget av trygghet og pålitelighet, der folk stoler på hverandre.

Jeg ser et sterkt næringsliv. En inkluderende idrettskultur. Et kulturliv det faktisk kan være vanskelig å holde tritt med, med festivaler, konserter og forestillinger. Et driftig bibliotek, en nyrenovert svømmehall og Norges kanskje flotteste nødutgang.

Jeg ser Rock City og musikkulturen, kino, korpsene som har spilt så flott her i dag, og folk som stiller opp gang etter gang.

Jeg ser et handelstilbud folk fra hele Namdalen kjører til. Restauranter med god mat, varehus med alt du trenger og mange driftige enkeltstående aktører som holder liv i handelsgatene våre.

Vi har sykehus. Universitet. Politistasjon. Egen flyplass.

Det er ikke mange byer på 15 000 innbyggere som kan skryte av en sånn pakke. Med funksjoner og tilbud man ofte må til langt større byer for å finne.

Og rundt det hele har vi skog, sjø og fjell rett utenfor døra.

Med hus du har råd til. Hytter du har råd til.

Vi kan kjøre båt ut i skjærgården, slå av motoren og spise ferske reker i måkelyd og bølgeskvulp. Dette er en livskvalitet bare forbeholdt de rikeste i storbyene.

For her er det ikke sånn at det er øst-Namsos og vest-Namsos. Det er ikke egne strøk for de rike. Det er ikke en Jacobs på Øvre Spillum, der bare de vellykkede kan handle.

Vi er et samfunn der de fleste stort sett har det bra. Et samfunn der likhet, demokrati og fellesskap faktisk fungerer bedre enn i veldig mange andre byer i Norge.

Og det bringer meg tilbake til hvorfor vi egentlig står her i dag.

For 17. mai handler jo ikke om svømmehaller, handelstilbud og gode nødutganger. Det handler om frihet. Om demokrati. Om at mennesker får leve trygt sammen.

Og kanskje kjenner man ekstra sterkt på det i en by som Namsos. For 20. april 1940 opplevde denne byen det motsatte av alt vi feirer i dag. Ikke frihet, men okkupasjon. Ikke trygghet, men frykt. Ikke barnetog og korpsmusikk i gatene, men bomber over byen.

Hele sentrum ble ødelagt. Tre sivile og ti soldater mistet livet. 207 hus ble jevnet med jorden, og 1350 mennesker ble husløse. Husene var borte. Kirka var borte. Byen, slik den hadde stått, var borte.

Men man klarte ikke å bombe bort samholdet. Man klarte ikke å ødelegge fellesskapet. Og man klarte ikke å ta fra namsosingene evnen til å bygge.

For etter 20. april 1940 måtte Namsos bygges opp fra bunnen av. Stein for stein. Hus for hus. Sammen. Og byen kom ikke bare tilbake. Den ble større, sterkere og mer levende.

For jeg tror det ligger noe i sjela til namsosingene. En slags skaperevne. En tanke om at hvis vi vil at noe skal finnes her, så må vi lage det selv.

Og kanskje er det derfor Namsos får til så mye, selv om vi bare er 15 000 innbyggere. Folk venter ikke alltid på at noen andre skal komme og fikse det. Vi starter noe. Vi bygger noe. Vi drar i gang noe.

Et lag. Et kor. En festival. En møteplass. En butikk. En idé. Og ofte begynner det vel med en ganske enkel tanke: «Ja, men da får vi vel prøve da.»

Og når jeg står her i dag og ser på alle dere. flaggene, korpsene, barna, folk som har møtt opp. Så tenker jeg også på de som skal vokse opp her etter oss.

Jeg har ei datter, Fie. Hun er to år og går i barnehagen. Og etter at jeg fikk henne, har jeg nok begynt å tenke litt mer på sånt.

Hva slags by skal hun og barna våre vokse opp i?

De vokser opp i en verden som kjennes mer urolig enn vi kanskje hadde sett for oss. En verden der folk lettere blir dratt fra hverandre, og der det noen ganger virker enklere å sitte hver for seg enn å møtes.

Da tror jeg det betyr mye å vokse opp i en by som Namsos.

Et sted der folk fortsatt møtes ansikt til ansikt. Der folk stiller opp. Der man snakker med hverandre på butikken. Der fellesskapet ikke bare er et fint ord, men noe som faktisk skjer.

Og kanskje er det akkurat derfor vi også skal tørre å være litt mer høylytt stolte og skryte av byen vår.

Vi har feiret hele dagen. Vi har gått i tog, hørt korps, spist is og pølser, møtt folk og sett barna rope hurra. Og nå avslutter vi dagen her, sammen.

Så la oss ta med oss litt ekstra stolthet hjem i dag. Over friheten. Over fellesskapet. Og over Namsos.

Gratulerer med dagen!