Når festen er over
- mai er over. Flaggene er pakket bort, og vi går tilbake til hverdagen.
For mange er det en fin overgang til sommeren. For andre starter det nå en uro som få ser. For bak barnetog, bunader og is skjuler det seg også en annen virkelighet – familier som allerede gruer seg til ferien.
For noen handler ikke sommeren om hvor man skal reise, men om hvordan man skal få økonomien til å gå rundt. Mens noen bestiller flybilletter, tar andre ekstravakter for å klare utgiftene. Ikke fordi de vil, men fordi de må.
Vi vet at det finnes foreldre som gruer seg til sommerferien fordi økonomien setter grenser for hva de kan gi barna sine. Og vi vet at det finnes barn som allerede kjenner på utenforskap – barn som ikke deltar på idrett, teater eller korps, som vet at de ikke skal reise bort, og som gruer seg til spørsmålet: «Hva skal du i ferien?»Forskjellene blir større – også her hjemme i Lier og hele Buskerud.
En urolig verden, krig i Europa og økte priser på strøm, mat og renter har gjort hverdagen trangere for mange. For enkelte familier er det ikke lenger rom for feil. Ikke rom for uforutsette utgifter. Ikke rom for ferie. Ikke rom for å si ja når barna spør.
Samtidig består forventningene.
Derfor blir kontrasten etter 17. mai så tydelig. På nasjonaldagen feirer vi fellesskapet. Vi snakker om likhet, om muligheter for alle og om Norge som et land der vi stiller opp for hverandre. Men dagen etter blir forskjellene synlige igjen.
Dette handler ikke om å kritisere dem som har råd til å reise eller gi barna sine gode opplevelser. Det er ikke poenget. Poenget er at vi som samfunn ikke kan akseptere at barn gruer seg til sommerferien fordi familien har dårlig råd.Barndom skal ikke handle om økonomisk stress. Ferie skal ikke være en belastning. Derfor må vi tørre å snakke om dette – uten skam og uten å gjøre fattigdom til noe den enkelte familien må bære alene.Vi må spørre oss selv om tilbudene som finnes faktisk når fram til dem som trenger dem, og om terskelen for å delta er lav nok. For mye finnes allerede i kommunen vår: baner, haller, bibliotek, frivillige, idrettslag og mennesker som ønsker å bidra.Vi trenger ikke flere utredninger. Vi trenger handling.Det kan bety et gratis aktivitetspass gjennom en «Åpen sommer»-ordning, slik at flere barn får delta på aktiviteter uten at foreldrenes økonomi avgjør. Det kan bety ferieuker i regi av idrettslagene, der kommunen bidrar til å holde kostnadene nede. Det kan bety et lokalt feriefond uten unødvendig byråkrati eller stempling.Og det må bety tettere samarbeid mellom skole, helsetjenester, kommune og frivillighet, slik at barna som trenger det mest, faktisk blir sett før sommerferien starter – ikke når den er over.
Men dette handler ikke bare om politikk. Det handler også om oss.Kanskje kan noen invitere med et barn ekstra på hyttetur. Kanskje kan noen arrangere en aktivitetsdag i nabolaget. Kanskje kan vi bli litt flinkere til å se hvem som alltid takker nei – og spørre på en måte som gjør det lettere å si ja.Små handlinger kan bety mer enn vi tror.For fellesskap måles ikke først og fremst på dagene vi feirer det. Det måles i hvordan vi møter dem som faller utenfor når hverdagen kommer tilbake.17. mai er ikke bare en feiring av det Norge er. Det er også en påminnelse om hva Norge skal være.Og det ansvaret forsvinner ikke når flagget tas ned.